torsdag 28. januar 2016

To Kill a Mockingbird - Harper Lee

Klassiker som berører sterkt

Harper Lees berømte Pulitzervinnende klassiker fra 1960 er nok velkjent for de fleste. Jeg har lenge tenkt at dette er en bok jeg må lese, og etter all kontroversen og oppmerksomheten rundt utgivelsen av oppfølgeren (om man kan kalle den det), Go Set a Watchman, kjente jeg at det var tid for å sette tanke ut i handling.
                                               
To Kill a Mockingbird (Drep ikke en sangfugl) tar oss med til Alabama, USA i 1930-årene. Historien fortelles gjennom Scout Finchs alltid årvåkne og granskende øyne. Scout er fem år, nesten seks, første gang vi møter henne. Hun og storebroren Jem møter Dill som skal tilbringe sommerferien hos tanten sin, som er Finch-barnas nabo. Dill har en velutviklet fantasi, og hans inntreden i livene deres fører Finch-barna ut på eventyr i deres egen bakgård.

Scout og Jems far, Atticus Finch, er enkemann og jobber som advokat. Da Atticus får jobben med å forsvare en farget mann som er anklaget for å ha voldtatt en hvit kvinne, innebærer det at Scout og Jems stort sett bekymringsløse tilværelse er over. Brått må de forholde seg til voksne menneskers tilkortkommenhet og smålige ondskap.
                                            
To Kill a Mockingbird handler i stor grad om rasisme og diskrimineringen av fargede i Sørstatene i tiden historien er lagt til, men den forteller vel så mye om fordommer generelt og behovet mange har for å distansere seg fra enkelte mennesker eller grupper. Trangen til å dømme andre, og skille mellom "dem" og "oss",  behovet for å putte folk i bås. (Herunder også kjønnsroller - Scout får hele tiden beskjed at hun må oppføre seg mer som en jente). Atticus Finchs' søster Alexandra bruker uttrykket "trash" om en gutt som Scout ønsker å ha med hjem på besøk. Alexandra understreker at Finch-familien har en viss "bakgrunn", og dermed ikke kan omgåes folk av alle slag. Etterpå er Scouts nøkterne refleksjon rundt denne rangeringen av mennesker rørende i sin enkelhet.
- Nei, alle er nødt til å lære, ingen er født med at de kan. Han der Walter er så skarp som bare det, han bare kommer etter av og til fordi han må hjelpe pappan sin. Ingenting i veien med ham. Næ, Jem, jeg tror det er bare én slags folk. Folk. (s. 219)
Så hva er det som gjør denne boken så bra? Mye ligger i Harper Lees evne til å skrive frem miljøet og atmosfæren i en mindre sørstatsby i midten av 30-årene. Jeg har aldri fysisk vært i Alabama, men etter å ha lyttet til To Kill a Mockingbird, føler jeg at jeg har vært der likevel. Det beste av alt er måten hun klarer å bringe karakterene til liv for leseren. Mye av dette gjøres gjennom dialogene i boken - her føler jeg at Lee mesterlig lever opp til forfatterrådet "Show, don't tell". For det er i stor grad gjennom Scout og Jems samtaler seg imellom, deres vitebegjærlige spørsmål til faren, samt Atticus' kloke og innsiktsfulle svar, at karakterene deres trer så tydelig frem. Måten karakterene handler på i forskjellige situasjoner, er også med på å underbygge det bildet dialogene tegner. 

For å bruke et muligens forslitt uttrykk, så er To Kill a Mockingbird en fantastisk perle av en bok, og temaene den tar opp har fortsatt relevans for vår tid. Jeg har ennå ikke gjort meg opp en mening om jeg vil lese oppfølgeren. Med tanke på den blandede mottakelsen boken har fått, og ikke minst de noe suspekte omgivelsene rundt manuset som plutselig "dukket opp", tror jeg at lar det være. Så får heller denne perlen fortsette å skinne helt for seg selv.

Jeg må også legge til at skuespilleren Sissy Spacek gjør en super jobb som oppleser av boken, noe som hever lytteopplevelsen mange hakk. Lydboken har jeg lastet ned fra Storytel.

Forlag: Random House UK
Lyttetid: 12 timer og 10 minutter

Kilder:
Lydbok på Storytel
Drep ikke en sangfugl - eksemplar i Nasjonalbibliotekets samling:

Flere om boken:
Tine
Mari

torsdag 21. januar 2016

Karin Slaughter - Blendet

Sara Linton er både barnelege og rettsmedisiner i den fiktive småbyen Heartsdale som ligger i Grant County(også fiktivt) i delstaten Georgia. En dag hun er ute til lunsj, finner hun den unge universitetsprofessoren Sibyl Adams ille tilredt på toalettet i byens lokale kafé. Sara gjør alt hun kan for å redde Sibyl, men noen minutter senere dør hun i Saras armer som følge av blodtap.

Drapet,og den påfølgende obduksjonen, bringer Sara i kontakt med eksmannen Jeffrey Tolliver som er politisjef i Grant County. De to har et anspent forhold til hverandre, med bakgrunn i utroskapen som førte til at de ble skilt. Obduksjonen av Sibyl Adams avslører at de har med en sadistisk morder å gjøre. Da enda et offer for et makabert drap kan knyttes opp mot samme gjerningsperson, starter politiet i Grant County jakten på noe som kan vise seg å være en seriemorder.

Etterforskningen drives frem via flere synsvinkler enn Saras i denne boken. Vi følger den gjennom både Jeffrey Tollivers og Lena Adams øyne. Lena er søster til Sibyl Adams, det første drapsofferet, samtidig er hun ansatt i politiet. Lena er en til tider interessant karakter, egenrådig og utradisjonell, Jeffrey Tolliver har i alle fall sin fulle hyre med å ha kontroll på henne. Ellers sirkler handlingen mye rundt det uavklarte forholdet mellom Sara og Jeffrey, som tydeligvis ikke er helt ferdig med hverandre.

Jeg gikk i gang med denne boken etter å ha lest en annen bok av samme forfatter som fenget veldig. Jeg kan ikke si jeg ble like blendet (den fortjener vel en liten pling?) av denne som av Cop Town. Og i all rettferdighet så skiller et 13 år langt forfatterskap disse bøkene. Blendet er Karin Slaughters debutroman fra 2001, imens Cop Town ble utgitt i 2014.

Blendet er en helt grei thriller etter min oppfatning, det er selve seriemord-konseptet jeg sliter med. På slutten av 90-tallet og et godt stykke ut i neste tiår, fulgte jeg en del TV-serier som Profiler og Criminal Minds med stor interesse. Samtidig leste jeg mengder av krimbøker hvor plotene stadig oftere dreide seg rundt heltens desperate jakt på morbide seriemordere som overgikk hverandre i bestialske og sadistiske drapsmetoder. Til slutt fikk jeg nok av hele greia - for lite og for mye forderver som min bestemor pleier å si, og jeg klarte ikke å ta disse sosiopatiske, syke seriemorderne på alvor lenger. Og det er muligens derfor jeg ikke klarer å ta alle beskrivelsene av de grusomme, perverse, torturliknende drapene i Blendet innover meg. Som Pink Floyd mer presist uttrykker det:" I have become comfortably numb", eller for å si det på like velklingende norsk; det hele blir too much, litt á la type Scary Movie.

Jeg skal gi Grant County-serien en ny sjanse, og har begynt på bok nummer 2, Kisscut, så får jeg se hva jeg synes. Karin Slaughter har også gitt ut mange andre bøker som jeg tenker å sjekke ut, så vi er nok ikke helt ferdig med hverandre enda.

Kilder:
Lydboken på Storytel
http://www.karinslaughter.com/

søndag 17. januar 2016

A Writer's Guide to Persistence - En smakebit på søndag



En smakebit på søndag er et ukentlig innslag på Maris bokblogg Flukten fra virkeligheten, hvor andre bloggere kan dele smakebiter fra det de leser. Det gjelder bare en regel: Ingen spoilers!

Dette har vært en uke i musikkens tegn for min del. Da nyheten om at David Bowie var død slapp på mandag, kjente jeg verden stoppe opp i et brøkdels sekund. Bowies musikk har tonesatt noen intense perioder i ungdomstiden min, og vil for alltid være knyttet til sterke følelser. Dagene som fulgte har vært en eneste lang tur ned "memory lane", med musikk på ørene hvert ledige minutt. David Bowie har etterlatt seg en levende arv - The music never dies.

Jeg har valgt en litt annerledes bok som smakebit denne gangen. Som jeg har nevnt i introen om meg selv, så sysler jeg også med skriving på flere arenaer. På grunn av jobb har det de siste årene gått sakte fremover med disse andre skriveprosjektene mine. Jeg har lest en mengde bøker om temaet, og da jeg hadde en seks ukers skrivepermisjon i høst, gikk jeg til innkjøp av en bok til hjelp på veien i den kreative prosessen:


De første 30 sidene var alt jeg rakk den gang før skrivingen tok overhånd, men nå har jeg tatt boken frem igjen.

Man gjør seg mange rare tanker i en skriveprosess. Det som har overrasket meg mest, er hvor stor plass tanken på potensielle lesere tar, lenge før du har delt så mye som én bokstav med andre. Denne frykten for at det du produserer ikke vil være bra nok i andres øyne, kan rett og slett stoppe deg fra å skrive. Da er det godt med bøker som hjelper deg å komme over slike selvpålagte hindre, med råd som dette:
  • For every person who might not like what you have to say, there is at minimum one, and probably many, who need to hear what you have to say and will be moved by it.
  • Think of all the authors who have moved, touched and inspired you. What if they had not put their work out there? (s. 79)
Alle som leser vet hvor forskjellig vi responderer på bøker. Så hvem vet, kanskje det finnes noen lesere der ute som trenger akkurat min historie også?

Flere smakebiter finner du HER:

Ha en fantastisk søndag!

lørdag 9. januar 2016

Cop Town - Karin Slaughter

Rå realisme



Et nytt år er i gang, og jeg håper det vil bli mer tid til lesing i året som kommer. I julen har det gått mest i lydbøker, lesetiden min ellers har hovedsakelig gått til å lese elevbesvarelser. Gjennom abonnementet mitt på Storytel har jeg blitt kjent med nye forfattere. Amerikanske Karin Slaughter er en av dem. Slaughter har skrevet en rekke bøker og er blant annet kjent for Grant County- og Will Trent-serien. Cop Town fra 2014 er en enkeltstående bok.
.
Atlanta, USA. Året er 1974 og i en politistyrke sterkt preget av rasisme, sexisme og homofobi møter Kate Murphy opp til sin første arbeidsdag som politikvinne. Som ung enke fra en privilegert del av byen, ønsker Kate å bevise at hun kan stå på egne ben etter at ektemannen Patrick ble drept i Vietnam, to år tidligere. Allerede første dag på jobb får hun smertelig erfare hvilken hverdag hun har i vente, da hun på vei til garderoben blir befølt både i skrittet og på brystene av grupperinger av mannlige kolleger. I et yrke som frem til få år tidligere har vært forbeholdt hvite menn, står kvinner langt nede på rangstigen. (Lengst nede finner man de afroamerikanske kvinnene). Kvinner er uønsket i politiet, og mennene lar ikke en eneste sjanse gå fra seg til å vise det gjennom både seksuell trakassering og daglige ydmykelser. Det viser seg at heller ikke kvinnene i styrken tar nevneverdig godt imot nyansatte av eget kjønn.

Kates første dag blir ellers preget av at politimannen Don Wesley har blitt skutt og drept i løpet av nattskiftet, mens partneren hans, Jimmy Lawson, unnslipper med et nødskrik. Dette er det siste i en rekke politidrap som hjemsøker bydelen, og de bærer alle preg av rene henrettelser. En seriemorder er på ferde, og ansatte i politiet står øverst på listen hans. Kate blir satt som partner med Maggie Lawson, Jimmy Lawsons søster, som har flere år bak seg i styrken. Til tross for store motsetninger dem i mellom, starter kvinnene sin egen etterforskning. Deres søken etter svar leder dem inn i byens mest lovløse områder, og etter hvert viser det seg at både både Jimmy og Don Wesley hadde noe å skjule. Da Jimmy forsvinner, tar etterforskningen en ny vending og Kate og Maggie ser ut til å være de eneste som jakter på sannheten.

Cop Town er hardkokt realisme, og tar pulsen på en periode i amerikansk historie som er preget av store endringer. Slaughter beskriver uten skjønnhetsfilter. Det kan til tider bli ganske voldsomt. Flere av hendelsene maner frem sterke følelser hos leseren, i alle fall hos undertegnede. Jeg blir mektig provosert av trakasseringen og sjåvinismen som politikvinnene må tåle fra sine kolleger av motsatt kjønn. Mye av kvinneforakten som gjennomsyrer politistyrken eksemplifiseres gjennom hvordan Maggie blir behandlet av onkelen, Terry Lawson, som også er i politiet. Her er et par utdrag fra når Maggie får vite om drapsforsøket på broren av Terry:

She asked, "Did Jimmy pull his gun?" "Jesus Christ!" Terry banged his fist on the table. "Will you shut the hell up so I can read my paper?"
"Terry? Delia called from the kitchen. "The drain's clogged again. Do you think you can--"
" In a minute." He kept his gaze on Maggie. "I wanna know what tough girl here is thinking. You got it figured out, Columbo? You see something guys who've been on the job since you were a tickle in your daddys ball sac missed? 
(s. 25, utdrag av boken på Amazon.)
Maggie felt her brow furrow. "The four other cops, were their tires slashed too?"
"Nope."
She tried to get the sequence straight in her head. "Someone called in a burglary, then slashed their tires, then shot Don, and didn't touch Jimmy?"
Terry shook his head, not looking up form the paper. "Leave it to the detectives, sweetheart."
(s. 25, utdrag av boken på Amazon.)
Dette er ganske snille eksempler. Terry går etter hvert ganske hardtslående til verks for å holde niesen på plass. For meg, og ikke minst de som er mye yngre, som har levd i en litt annen virkelighet, kan det være vanskelig å forstå at dette faktisk var realiteten for mange kvinner. Jeg tar meg flere ganger i å tenke at det kan da ikke ha vært så ille, men en liten bakgrunnssjekk på nett av amerikansk kvinnehistorie(eller kvinnehistorie generelt) viser at dette var reellt, og var med på å danne grunnlaget for den sterkt fremvoksende feministiske bevegelsen i løpet av nettopp 1970-årene. Og man kan jo bare forestille seg hvordan det i de konservative sørstatene må ha vært enda sterkere motstand mot kvinnefrigjøringen.

Jeg har lenge tenkt at hardbarket krimlitteratur ikke er noe for meg, men etter denne boken er jeg ikke like sikker lenger. Jeg hadde stor glede av å følge den spennende historien om Maggie og Kate, jeg heier på dem underveis og triumferer over deres små seire. Dette er den første boken jeg har lest av Karin Slaughter, men det blir garantert ikke den siste.

Kilder:
Utdrag fra boken på Amazon.com (sitater)
http://www.karinslaughter.com/