onsdag 2. mars 2016

Ned til elva - Leif Enger

En leseopplevelse utenom det vanlige

"Ned til elva er både en episk reise, en tragedie og en kjærlighetshistorie. Den er en sørgmodig, vakker og sitrende intens kombinasjon av John Irving, Mark Twain, cowboy-bøker og bibelhistorie". Slik begynner introduksjonen på bokomslaget til Leif Engers Ned til elva. Og ja, jeg er så enig, og mere til. Sjelden har jeg hatt en mer mangfoldig leseopplevelse, hvor den ene assosiasjonen avløser den andre. Frem til jeg tok fatt på den etter jul, har denne skatten av en bok ligget ulest i bokhylla i to år. Jeg kom over den på salg, og visste ingenting om den da den ved en tilfeldighet ble med hjem i handleposen.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne her. For det er så mange tanker som svirrer rundt i hodet om denne boken, og så mye jeg har lyst til å si om den at jeg sliter med å sortere. Jeg får begynne med handlingen.

Tidsmessig er historien lagt til begynnelsen av 1960-tallet, og vi er i Midtvesten i USA. Familien Land holder til i den lille byen Roofing, hvor far Jeremiah er vaktmester ved byens skole. Han er alene om omsorgen for sine tre barn, Davy, Reuben og Swede, etter at barnas mor har forlatt familien. Da eldstemann Davy dreper to unge menn som har brutt seg inn i huset deres, og deretter rømmer fra en drapstiltale, settes familiens samhold og mot på prøve.

Fortellerstemmen i boken tilhører 11-årige Reuben, det mellomste barnet i familien. Han sliter med astma, har gjort det siden han ble født. Som han sier selv i de første linjene i boken:
Fra mitt første pust i denne verden ønsket jeg meg ikke annet enn et par gode lunger og luft å fylle dem med. (s. 7)
Og det er i innledningen av boken at vi får vårt første møte med det som Reuben selv betegner som mirakler: Jeremiah Land befaler sin nyfødte sønn, som fødselslegen mener ikke kan reddes, til å puste i Guds navn.
Det gjorde far til min helt, selvfølgelig, jeg ville tilgi ham alt han måtte finne på å gjøre, i all evighet, men det var først etter det som skjedde senere, at jeg begynte å fundere på hvorfor jeg allikevel fikk lov til å puste, og fortsette å puste. 
Svaret er å finne i miraklene, står det for meg nå. (s. 9)
I dette utdraget får man også historiens første frampek. De er det mange av i boken, noe som er med på å vekke nysgjerrigheten hos meg som leser. Et annet av Reubens erklærte mirakler inntreffer da Jeremiah arver en Airstream (campingvogn) fra en selger som jevnlig har besøkt huset deres. Dette gjør det mulig for familien å dra ut på leting etter Davy, som nå er på rømmen. Reisen utvikler seg til et kappløp med myndighetene, personifisert i den føderale etterforskeren Mr. Andreeson som alltid er hakk i hæl. Ferden leder Jeremiah, Reuben og Swede inn i det røffe landskapet i Badlands, hvor de finner ly fra en snøstorm hos den hjertevarme Roxanna. Roxanna deler av det hun har med familien Land. Deriblant historier om Butch Cassidy, som var en venn av Roxannas grandonkel, noe som gir henne en høy stjerne hos Swede.

Som tidligere nevnt; denne boken har gitt meg en leseopplevelse av de sjeldne. Jeg tror aldri jeg har lest en roman som tar opp i seg et slikt mangfold av andre historier jeg har lest tidligere. Det er flere assosiasjoner som dukker opp underveis. Forholdet mellom de to brødrene, den handlekraftige storebroren Davy og den lungesvake lillebroren Reuben, minner meg flere ganger om Brødrene Løvehjerte. Flere aspekter ved historien får meg til å tenke på Harper Lees To Kill a Mockingbird. Spesielt er det lillesøsteren Swede som vekker denne assosiasjonen, hun minner mye om Scout Finch. Swede er en uredd og snusfornuftig 9-åring med et stort pågangsmot. Diktene hun skriver om helten Sunny Sundown, som etter hvert blir en lovløs, akkurat som Davy, er en fryd å følge:

... Om mustangen var hvit, så var han selv kledd i svart,   
og solen selv vek for hans blikk som var isblått og hardt.
   
Han sa: "Hvis dere henger ham, går dere samme vei.
   
Mitt navn er Sundown, og en mobb er ikke noe for meg." ...


Jeremiah Lands væremåte gjør at også Atticus Finch dukker opp i tankene mine (kan også ha noe med at jeg leste To Kill a Mockingbird for bare noen uker siden). Jeremiah har mange av de samme karaktertrekkene som Atticus, synes jeg. Den samme rettskaffenheten, og den samme tålmodigheten med barna sine.

I tillegg til referansene fra bokomslaget føler jeg at Ned til elva har noe av eventyrene i seg, noe mytisk. Enkelte sekvenser i boken opplever jeg som drømmeaktige. Språket er så vakkert, beskrivelsene så velfunderte og maleriske, det dannes hele tiden bilder mens jeg leser. Jeg ser ikke på meg selv som en religiøs person, men den sterke gudstroen til Jeremiah, miraklene som Reuben forteller om, alt virker bare naturlig på meg. Dette er en fantastisk bok, jeg finner ingen bedre måte å si det på. Den rører ved noe dypt inne i meg. Vanligvis slukleser jeg bøker jeg liker, men ikke denne. Jeg har tatt meg god tid, for jeg vil ha med meg alt, vil ikke gå glipp av noe. Og jeg skal lese den én gang til, har jeg bestemt, på originalspråket denne gangen.

 Ned til elva (Peace Like a River) er Leif Engers debutroman fra 2001, men den ble ikke utgitt på norsk før i 2012. I etterordet til boken står det at den er et produkt av et samarbeid mellom Enger, kona og sønnene, og at nettopp sønnene er grunnen til at helten Sunny Sundown så dagens lys.

Forlag: Press
Utgivelsesår: 2012 (2001)
Sider:366

Kilder:
Mitt eget leseksemplar av Ned til elva

Andre om boken:
Dagbladet



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar