GOD JUL!

Jeg vil sende en julehilsen med en ultrakort omtale av en billedbok jeg kjøpte til jul. Mange av julegavene ble handlet gjennom Bokklubben i år, og denne ble en gave til meg selv.

Boken heter Det lille grantreet, og er en gjenfortelling av H.C. Andersens eventyr Grantreet. Det er en nydelig julebok, med vakre illustrasjoner av Caroline Pedler.

Dypt inne i skogens mørke et sted,
blant furu og gran, sto et lite tre.
Den lille klaget: "Jeg vil bli stor."
Da svarte de store trærne i kor:
"Kos deg blant fugler og blomster og trær.
Livet som liten er fint som det er."

Ønsker alle en god og fredfylt julefeiring! Håper dere kan nyte late dager sammen med familie og venner, og kanskje ligger noen harde pakker under treet?

Kort om:Wolf av Mo Hayder og Disclaimer av Renee Knight

Bare noen dager igjen til julaften! Det har vært stille fra meg lenge, forberedelser til jul og jobb har tatt litt overhånd. I mellomtiden har jeg lest ferdig noen bøker. Et par av dem har jeg har lyst til å si litt om:

WOLF (Ikke på norsk enda) av Mo Hayder

Under en utflukt finner lille Amy en hund som virrer rundt på egen hånd. Rundt halsen har den en lapp hvor det det står "Hjelp oss". Så dukker Vandremannen opp. Han tar hunden med seg og lover den lille jenta at han skal ta godt vare på den. Ikke lenge etter oppsøker førstebetjent Jack Caffery Vandremannen i håp om å finne ut hva som virkelig skjedde med broren hans, Ewan, som ble bortført som barn. Caffery vet at Ewan ble offer for en pedofil, men noe lik har aldri blitt funnet. Vandremannen lover mer informasjon om Ewans forsvinning, men i bytte må Caffery først finne ut hvor hunden kommer fra. Motvillig og utålmodig drar førstebetjenten ut på noe som synes å være en håpløs jakt etter hundens eiere.

Samtidig, ikke langt unna, kjemper familien Anchor-Ferrers for livet på landstedet sitt. To menn har lurt seg inn i hjemmet deres under påskudd av å være fra politiet. Først virker det hele å være et tilfeldig ran, men ettersom tiden går, og familien blir utsatt for stadig mer torturliknende og nedverdigende handlinger, blir det klart at det ligger et personlig motiv bak frihetsberøvelsen. Familien begynner å frykte at det kan ha sammenheng med to bestialske drap som fant sted i nabolaget for en del år tilbake. Kan det være at drapsmannen har blitt satt fri, og er ute etter hevn?

Som jeg har nevnt tidligere så har jeg en spesiell svakhet for førstebetjent Jack Caffery. Vel, den ble ikke mindre etter å ha lest denne boken. Når det er sagt, så skal man skal tåle en del eksplisitte beskrivelser når man leser Mo Hayders bøker. Personlig er jeg ikke veldig glad i akkurat det, det kan bli vel mye grusomheter, blod og gørr for min del noen ganger. Om alle detaljer nødvendigvis må være med kan man jo diskutere, men i denne boken bidrar de i aller høyeste grad til å øke spenningen og uhyggen. Vekslingene mellom de forskjellige fortellerstemmene bidrar også til å holde spenningen oppe. Så jeg likte svært godt det jeg leste (hørte), historien fenget og fanget fra begynnelse til slutt. Pausen fra politidykkeren Flea Marleys gjorde godt for min del. Jeg må ærlig innrømme at jeg begynte å bli litt lei alle problemene hennes. Det gir også rom for mer fokus på Jack Caffery, noe som er et ekstra pluss med denne boken. Wolf er bok nummer 7 i serien om Caffery, og nummer 5 i Walking Man-serien.

DISCLAIMER (AVSLØRT) av Renee Knight

En bok dukker opp på Catherine Ravenscrofts nattbord. Hun har ingen anelse hvordan den har havnet der, heller ikke ektemannen Robert har noe kjennskap til den. Catherine behøver ikke lese lenge før hun forstår at boken handler om henne selv og noe hun opplevde for flere år siden, noe hun har gjort sitt beste for å glemme. Ikke en gang hennes nærmeste vet hva som skjedde den gang, men nå sitter hun allikevel med en bok i hendene som forteller hele historien, eller det som er forfatterens versjon av historien. Frykten for at hemmeligheten hennes skal bli avslørt, samt redselen for at den som har skrevet boken er ute etter henne, snur opp ned på Catherines hverdag og gjør henne paranoid. 

Disclaimer er en helt grei bok. Selve konseptet er godt uttenkt, men til å være en psykologisk thriller utløser den svært lite spenning hos meg. Jeg begynte å lese på den flere ganger, for så la den ligge i lange perioder da jeg slet med å komme ordentlig inn i historien. Det veksles mellom to fortellerstemmer i historien; Catherine og en eldre mann. Gjennom disse to stemmen avsløres sannheten om det som skjedde, bit for bit. Jeg føler at det er den eldre mannens bakgrunnshistorie som drar ned tempoet, det "skjer "for lite etter min smak. Det er først på slutten av boken at jeg føler et virkelig behov for å vite hvordan dette kommer til å ende. På coveret av utgaven jeg kjøpte fra Bokklubben blir Disclaimer sammenlignet med The Girl on the Train. Der er jeg ikke helt enig. Jeg er akkurat ferdig med å lytte til The Girl on the Train på Storytel. Og selv om det samme konseptet gjelder for begge bøkene, med flere fortellerstemmer som lenge holder leseren i villrede om hvem som forteller sannheten, så føler jeg at The Girl on the Train er mer velkomponert og har en mer drivende handling.

Andre om boka: Betraktninger, Beathe, Tine, Rita, Min bok- og maleblogg, Bøker og bokhyller

Wolf - En smakebit på søndag

En smakebit på søndag er et ukentlig innslag på Maris bokblogg Flukten fra virkeligheten, hvor andre bloggere kan dele smakebiter fra det de leser. Det gjelder bare en regel: Ingen spoilers!

I går var jeg på Kongsberg på konsert med Odd Nordstoga. Jeg har gått og gledet meg til denne konsertopplevelsen siden vi kjøpte billetter i august. Og forventningene ble innfridd og vel så det! Nordstoga er like god live som på CD, og fremstår like jordnær og staut på scenen som han virker å være ellers. En liten musikalsk smakebit under for den som ønsker det.

Det har blitt mindre lesing denne uka, så jeg leser fortsatt på de samme bøkene som forrige søndag. Derfor blir det en smakebit fra den siste boka jeg har begynt å lytte på på Storytel:

Dette er det første avsnittet i boka.

Amy is five years old and in all of those five years she's never seen Mummy acting like this before. Mummy's in front of her on the grass, standing in a weird way, as if she's been frozen by one of those ice guns that the man in The Incredibles have got in his hand most of the time. She's on one leg, with one arm out, like she's been running and got told to stop and stay still as a statue. Her mouth is open too and her face is white. It would be really funny if her eyes weren't all opened up and weird, the way her face goes when she's looking at something scary on the television. Behind her is a line of fluffy white clouds in the sky - like on The Simpsons - except the sky's a bit darker - because it's nearly night time.

 Flere smakebiter finner du her:

Ønsker alle en god første søndag i advent!

Mo Hayder - Poppet

Spenning med grøss

Nå går det litt på løpende bånd om dagen, jeg leser bøker og lytter på Storytel om hverandre. Jeg må bare innrømme det: Jeg har utviklet et nært forhold til DI (detective inspector) Jack Caffery i løpet av det siste året. Jack Caffery er én av de sentrale skikkelsene i en krim/thrillerserie skrevet av den britiske forfatteren Mo Hayder. En annen sentral karakter i denne serien er politidykkeren Flea Marley, også en interessant skikkelse. Hun og Caffery har et godt øye til hverandre,

Det begynte med en tilfeldig lydbok jeg lånte på biblioteket, Ritualer. Dette er bok nummer tre i serien om Jack Caffery, men første bok i det som Hayder har kalt The Walking Man-serien. Og dermed var jeg hektet. Jeg lånte de to neste, Hud og Borte, også som lydbøker, og da hektet også mannen min seg på. Så var det ikke flere av lydbøkene på biblioteket, og jeg tenkte jeg skulle lese de neste i bokform, men så ble jeg tatt av tiden. Gleden var stor da jeg oppdaget at de neste to Caffery/Walking Man-bøkene var tilgjengelige på engelsk på Storytel: Poppet (Dukkene) og Wolf (ser ikke ut til at denne er oversatt til norsk enda).

Kort om Poppet: På Beechway mentalsykehus er ikke alt som det skal være. I etterkant av en rekke merkelige strømbrudd har noen av pasientene blitt utsatt for urovekkende ting. Frykten for hva som egentlig foregår brer seg blant både pasienter og pleiere, og fører til at mange av de ansatte ikke tør å møte på jobb. Caffery blir etter hvert involvert i det som skjer på Beechway da én av pleierne, AJ, ber ham om hjelp. Samtidig leder også Caffery letingen etter en forsvunnet kvinne.

Det er noe suggererende med Mo Hayders bøker synes jeg, hun skaper en atmosfære som holder en fast, gjør at man vil ha mer. Hun er god til å beskrive, uten å bruke altfor mange ord. Noen ganger kan det ta litt av, spesielt en del av handlingen rundt Flea Marley er ganske vill, men jeg tror allikevel på historien. Samtidig finner jeg innslagene av det okkulte og overnaturlige i disse thriller/krim-bøkene besnærende, noe jeg vanligvis ikke har særlig sansen for ellers.

Nå står Wolf for tur, og jeg gleder meg. Jeg er også glad for at jeg har begynt litt i feil ende, for det betyr at jeg har igjen de to første bøkene om Jack Caffery og bekjentskapet kan forlenges. Jeg må også legge til at Jot Davies gjør en utmerket jobb som innleser, og er med på å forsterke den gode lytteopplevelsen.


Flere om boken:
Tine sin blogg
Ritaleser
Bjørnebok

En halv gul sol - Smakebit på søndag

En smakebit på søndag er et ukentlig innslag på Maris bokblogg Flukten fra virkeligheten, hvor andre bloggere kan dele smakebiter fra det de leser. Det gjelder bare en regel: Ingen spoilers!

Denne helgen skulle jeg egentlig vært på den årlige hytteturen med en fantastisk gjeng venninner jeg har hatt helt siden barne- og ungdomsskolen. Frustrasjonen var stor da jeg våknet fredag morgen med vondt i hode og kropp. Så i stedet for en hyggelig helg med gode venninner, har jeg tilbrakt helgen alene hjemme. Heldigvis har sønnen min vært innom flere ganger, og kattene mine er det selvfølgelig også godt selskap i, så jeg skal allikevel ikke klage.

Jeg har akkurat begynt å lese denne boken,

Chimamanda Ngozi Adichies En halv gul sol, som har blitt valgt ut til periodens bok i lesesirkelen. Jeg hadde støtt borti denne forfatteren før hos én av de svenske bokbloggerne, gjennom nettopp en smakebit på søndag, da boken Americanah.

Herren var litt gal, han hadde bodd for mange år i utlandet og lest for mange bøker, han snakket høyt med seg selv og svarte ikke alltid når man hilste på ham, og hadde for mye hår. Ugwus tante sa dette med dempet stemme mens de gikk bortover stien. "Men han er et godt menneske," la hun til. "Og så lenge du gjør en god jobb, vil du spise godt. Du vil til og med spise kjøtt hver dag." Hun stoppet for å spytte; spyttstrålen for ut med et svupp og landet på gresset.  

Ugwu trodde ikke at noen, ikke engang denne herren han skulle arbeide for, spiste kjøtt hver dag. Men han motsa henne ikke, for han var sprekkeferdig av forventning og hadde det altfor travelt med å forestille seg sitt nye liv borte fra landsbyen.    s. 11

Flere smakebiter her.

Ønsker alle en god vintersøndag!

Heidi Linde - Norsk sokkel

Norsk sokkel er skrevet av Heidi Linde og utgitt i 2015. Linde er blant annet kjent for bøkene Nu jävlar og Agnes i senga. Hun har også skrevet flere barnebøker, som serien om Pym Petterson. Dette er det første jeg har lest av Heidi Linde, men flere av bøkene hennes er kjent for meg gjennom forskjellige media. Boken har jeg kjøpt gjennom Bokklubben.

Bokens tittel peker klart på hvor vi er: Norge, landet hvor rikdom og velstand rår, landet som flere ganger har blitt kåret til verdens beste land å bo i. Men om den fysiske velstanden er stor, så baler allikevel menneskene som lever der med sitt. Historiene vi blir fortalt handler om forskjellige personer på forskjellige steder i landet, alle knyttet sammen gjennom familie eller slektskap.

Det handler om Ragnhild som har levd med sin alkoholiserte ektemann i mange år. Nå da han har bestemt seg for å slutte og drikke, vil han fortsatt trenge henne da? Vi møter Kristian, som er gift med Ragnhilds datter, Synnøve. Han føler seg alltid sliten, går rundt med en frykt for at han har kreft fordi han har problemer med magen.

Så er det barna Nadja og Bror som bor i fosterhjem hos Ragnhilds søster Marit, og ektemannen, Rune. I Sogndal er Gunnar, gift med Ragnhilds andre søster, Aslaug, på besøk på hjemstedet for å finne en løsning for sin mor som er i ferd med å bli senil. Han vet at det kan bli vanskelig. For til tross for rikdommen i landet han bor i, er tilbudet for eldreomsorg avhengig av den enkelte kommunes økonomi. Og som de fleste som følger med i media vet, så er den svært varierende over det ganske land.

På tur i Hellas finner vi Tale som til daglig jobber i NAV. Hun har tatt med seg venninnen Renate, som har kjærlighetssorg, på ferie. Renate har vært samboer med Ragnhilds sønn Trond Espen. Tale klarer ikke slappe av og nyte ferien. Hun synes så synd på alle som jobber på hotellet, og skammer seg over sin egen velstand. Til slutt er det Kais historie. Kai har også vært i fosterhjem hos Marit og Rune, en trygg havn for ham etter mange år med en omflakkende tilværelse i barnevernsystemet. Nå, som voksen, står han og kona overfor et vanskelig valg, etter at hun har blitt gravid i godt voksen alder. Skal de beholde barnet som kan bli født med en alvorlig sykdom, eller skal de velge det bort?

Spørsmålene og dilemmaene disse menneskene blir stilt ovenfor er etter mitt syn allmenngyldige, og viser at selv om den økonomiske velstanden i et samfunn er stor, så betyr det ikke at befolkningen er fri for bekymringer, uro og frykt. Lindes bok forteller også noe om den dårlige samvittigheten som preger mange av oss, nettopp fordi vi har det så godt, samtidig som så mange andre lider.

Boken er lettlest, det er lite motstand i teksten. Norsk sokkel byr heller ikke på noen store overraskelser, men akkurat nå gjør det ingenting for min del. I perioder hvor ting er ekstra hektiske synes jeg det er godt å lese bøker hvor innhold og budskap er lett tilgjengelig. Dessuten er det nettopp det gjenkjennelige som gir meg leselysten med denne boken. Å kjenne på følelsen av at, ja, sånn har jeg følt det også, dette har jeg også tenkt. For jeg kjenner meg svært godt igjen i sorgen som Gunnar føler over å se et menneske du er glad i, som alltid har vært der - trygt og sterkt - gli inn i glemsel og tiltaksløshet. Jeg kjenner meg igjen i Tales dårlige samvittighet, og til tider skam, over å ikke hjelpe hver eneste tigger eller nødlidende jeg møter på min vei. Jeg som har så mye burde gi så mye mer, gjort så mye mer. Jeg kjenner meg igjen i Kristians tanker rundt hvordan alt vi skal ha, gjelden og ansvaret det drar med seg, kan tynge en ned. Hvor sliten man kan bli i forsøket på å henge med statusmessig i et samfunn hvor det til enhver tid er pengene som snakker. (Et godt eksempel er siste dagers mediedekning om ungdommer i Asker og Bærum som må vise frem foreldrenes selvangivelse for å få bli med på russebuss.)

Norsk sokkel er en bok om hverdagslige mennesker med hverdagslige historier, men vel verdt å lese, synes jeg.

Andre om boken:
NRK
Artemisias verden
Bøker og bokhyller
Bea's bokhylle
Braut med bok
Kleppanrova

Norsk sokkel - En smakebit på søndag

En smakebit på søndag er et ukentlig innslag på Maris bokblogg Flukten fra virkeligheten, hvor andre bloggere kan dele smakebiter fra det de leser. Det gjelder bare en regel: Ingen spoilers!

Det ser ut til å bli en flott søndag, sol og klar blå himmel så langt øyet kan se. Jeg synes det er deilig med slike søndagsmorgener hvor bare jeg og kattene mine er de første som står opp. Huset er stille, en rolig stund med tid til ettertanke før dagen kommer skikkelig i gang.

Min smakebit denne gangen er fra Heidi Lindes bok Norsk sokkel.

Bak på boken står det:

Norsk sokkel er fortellingen om Norge, og menneskene som bor der. Om deres drømmer, skuffelser og tilkortkommenheter, og om deres dypt menneskelige ønske om å være en bauta for andre.

Så en smakebit:

Synnøve kremtet i telefonen, hun sa: Jeg ser nemlig ingen grunn til å lyve for barna mine. Ragnhild merket hvordan gråten begynte å vokse opp gjennom svelget, men hun  presset den tilbake, hun skulle ikke gråte, hun sa: Jeg skjønner at jeg har gjort mange feil. Synnøve sukket. Ikke ta den martyrtonen, sa hun, og Ragnhild var ingen klippe, kanskje hadde hun aldri vært det heller, hun klemte fingrene rundt telefonen og ropte: Men hva skulle jeg sagt da? Hva skulle jeg ha svart da dere var små og lurte på hvorfor faren deres ble borte i tre dager lenger enn planlagt eller sov over en hel søndag, skulle jeg liksom forklart at jo, det er fordi faren deres er en alkoholiker?    Side 18 

Flere smakebiter finner du her:

Ha en super søndag! 

Maja Lunde - Bienes historie

Jeg hadde store forventninger til denne boken. Kanskje mest av alt fordi den omhandler et tema som interesserer meg, nemlig biedød, men også fordi mye har blitt skrevet og sagt om den før den i det hele tatt kom ut. Den har fått gode anmeldelser i de største avisene, samt av flere bokbloggere. Maja Lunde debuterer med denne boken som "voksenforfatter", hun har tidligere skrevet barnebøker og manus for TV. Boken har også blitt solgt videre til flere land.

Det er tre jeg-fortellere i boken. Historiene deres er satt til forskjellige tidsperioder, i forskjellige land. Det som knytter alle tre sammen, er på et eller annet vis tilknytningen til bier.

Den første vi møter er Tao. Hun arbeider med håndpollinering i et dystopisk Kina på slutten av dette århundret, etter at biene har forsvunnet. Dette arbeidet er fysisk krevende og innebærer lange arbeidsdager. Taos store drøm er at sønnen skal få et bedre liv enn henne, noe som kun er mulig gjennom utdannelse. Derfor bruker hun de korte og dyrebare timene hun har til rådighet med sønnen hver dag, til å forsøke og få ham interessert i matematikk. Da sønnen plutselig blir svært syk på en sjelden familieutflukt, blir Taos liv snudd på hodet.

William er en biolog som livnærer seg som frøhandler i England på midten av 1800-tallet. Året er 1852 og William tilbringer dagene til sengs med noe som virker å være en alvorlig depresjon. På grunn av hans manglende livsgnist har den tidligere så blomstrende frøhandelen blitt stengt, og Willams familie lider under mangelen av en forsørger. Willams livslede bunner i at den stadig voksende barneflokken har fjernet ham fra hans store lidenskap i livet, biologien. Han føler seg mislykket. Det som til slutt får ham ut av depresjonen og på bena igjen, er når hans eneste sønn, Edmund, en dag legger igjen en bok på farens rom, en bok om bier og bikuber. William blir tent på en ide om å utvikle en bikube som gjør det enklere for birøkteren å høste honningen, uten at biene blir skadet.

George er birøkter i Ohio, USA i 2007. Han har stor yrkesstolthet og er opptatt av at hans bier skal ha det bra. Men George går med en frykt han prøver å undertrykke. Enkelte steder i USA har en del birøktere opplevd mystiske kollapser, bikuber som plutselig er tomme. Et fenomen som etter hvert får navnet Colony Collapse Disorder.

Det var samme historien hver gang. Friske kuber i det ene øyeblikket, nok mat, yngel, alt såre vel. Så, i løpet av dager, i løpet av timer, var kuba så godt som tom. Biene borte, forlatt sin egen yngel, dratt fra alt. og de kom aldri tilbake.                           Bier er reinslige dyr. De flyr sin vei for å dø, vil ikke ligge igjen og forurense kuba. Kanskje var det det de gjorde. Men dronninga blei alltid igjen, sammen med ei lita klynge ungbier. Arbeidsbiene dro fra mora og ungene, overlot dem til å dø aleine i kuba. Naturstridig.                   s. 105.

Som sagt så hadde jeg store forventninger til denne boken. Jeg må ærlig innrømme at den helt store følelsen aldri kom. Det mest frustrerende var at jeg underveis ikke klarte å sette fingeren på hva det var som gjorde at begeistringen uteble. Siden boken hadde fått så knallgode anmeldelser, hva var det da jeg ikke klarte å se som de andre hadde sett? Det er ingen dårlig bok dette her, det må jeg bare understreke. De tre forskjellige historiene er interessante, og språket er godt. Så hva manglet? Jo, personlig så savnet jeg mer nerve i flere deler av historien, mange av beskrivelsene blir litt for mye "matter-of-fact" etter min smak. Jeg følte at jeg ikke ble tilstrekkelig engasjert i karakterene, kampene de utkjemper berører meg ikke nok til å skap et driv i meg som leser.

Kanskje jeg rett og slett gikk inn i lesingen med altfor høye forventninger? Dette er noe jeg har opplevd før, med bøker, eller filmer for den slags skyld, som har fått mye ros. Uansett så er dette en bok jeg absolutt vil anbefale. Det er en interessant og annerledes bok med et svært aktuelt tema. Imens jeg leste var jeg blant annet innom en nettartikkel i Dagens Næringsliv fra mai i år, som forteller at den skremmende utviklingen med biedød bare fortsetter i USA. Og boken handler om så mye mer enn bier. Den handler også forholdet mellom foreldre og barn, hvordan ambisjonene vi har for ungene våre ikke alltid stemmer overens med deres egne ønsker, og avstanden dette kan skape.

Andre om boken:
Tine sin blogg
Rose-Maries litteratur- og filmblogg
My first, my last, my everything!
VG
Aftenposten

Disclaimer - En smakebit på søndag

En smakebit på søndag er et ukentlig innslag på Maris bokblogg Flukten fra virkeligheten, hvor andre bloggere kan dele smakebiter fra det de leser.

Jeg er i sluttinnspurten på Bienes historie, og er så vidt i gang med en psykologisk thriller som jeg plutselig kom over en anmeldelse av på nettet. Boken heter Disclaimer (norsk tittel er Avslørt) og er skrevet av Renee Knight.

Bak på boken står det følgende:

Imagine coming across yourself in a novel. A novel that exposes your darkest secret. A secret you thought nobody knew ...

Er jo ikke til å unngå at man blir nysgjerrig med en slik introduksjon til en historie! Boken har blitt puttet i samme kategori som The Girl on the Train, en bok jeg heller ikke har lest.
Her er en liten smakebit fra innledningen i kapittel 1:

Catherine braces herself, but there is nothing left to come up. She grips the cold enamel and raises her head to look into the mirror. The face that looks back at her is not the one she went to bed with. She has seen this face before and hoped never to see it again. She studies herself in this new harsh light and wets a flannel, wiping her mouth then pressing it against her eyes as if she can extinguish the fear in them.        (s. 7)

Flere smakebiter finner du her:

Ønsker dere alle en god boksøndag!

After You av Jojo Moyes

Et gledelig gjensyn med Louisa Clarke

Etter å ha pløyd igjennom det meste av lydbøker på mitt lokale bibliotek, tester jeg nå ut Storytel som en mulig tilgang til flere. Fordelen med lydbøker er at kjedelige ting som rydding og støvtørking med ett går (nesten) som en lek. Jeg ble veldig glad da jeg oppdaget at After You/Etter deg, oppfølgeren til Me Before You/ Et helt halv år av Jojo Moyes, var på listen av tilgjengelige lydbøker, på engelsk. I omtalen min av Et helt halvt år skrev jeg noe om at all hypen rundt boken gjorde meg skeptisk, og at det tok lang tid før jeg ga etter for nysgjerrigheten. Det var også med en viss skepsis at jeg begynte å lytte til oppfølgeren, fordi oppfølgere noen ganger kan oppleves som en nedtur i forhold til originalen.

Og det tok litt tid før jeg kom på gli, men så var jeg der igjen - i Jojo Moyes besnærende univers, den samme humoren, den samme varmen. Det har gått to år siden vi møtte Lou sist, og hun sliter. Hun jobber på en irskinspirert pub på en flyplass (som Lou beskriver som like irsk som Mahatma Gandhi), bor i en leilighet hvor hun enda ikke har orket å rydde ut av pappeskene, og sørger fortsatt over tapet av Will. I en sorggruppe kommer hun i kontakt med en broket samling mennesker, som alle har mistet noen de er glad i. Gjennom personer i denne gruppen, og en ulykke Lou selv er utsatt for, blir hun kjent med ambulansesjåføren Sam. Samtidig banker en ung jente, Lily, på Lous dør og hevder at hun er Wills datter. Det er duket for nye forviklinger og utfordringer i Lous liv.

Om jeg ikke gapskrattet like mye som jeg gjorde med forrige bok, så humrer jeg fortsatt godt over dialoger med humoristisk snert og, ikke minst, gjensynet med Lous familie. Jeg morer meg stort over Lous mamma som etter 30 år som oppofrende, hjemmeværende husmor er i ferd med å få sin feministiske oppvåkning. Noe som blant annet resulterer i at hun slutter å barbere leggene sine, til ektemannens store ergrelse og frustrasjon. Jeg blir rørt også denne gangen i møtet med mennesker som alle takler sorgen de opplever på forskjellig vis. Denne historien forteller blant annet noe om hvor sårbare vi er som mennesker, og hvordan frykten for tap, det å miste noen, kan stoppe oss fra å leve livet fullt ut.

After You er ikke like god som den første boken, men den er god nok for meg. La gå at brikkene ofte faller litt for enkelt på plass, slik at de passer perfekt i hverandre. Og at det til tider kan bikke litt over når det kommer til føleri i enkelte scener. Med tanke på all usikkerhet og kaos som preger verden rundt meg i disse dager, kjenner jeg at dette er "helt innafor" for min del. Det har alt i alt vært noen deilig befriende timer i selskap med Louisa Clarke.


Andre bokbloggere om boken:
Tine sin blogg
Anettes Bokboble
Solgunn sitt

En smakebit på søndag - Bienes historie

En smakebit på søndag er et ukentlig innslag på Maris bokblogg Flukten fra virkeligheten, hvor andre bloggere kan dele smakebiter fra det de leser.

Nå for tiden leser jeg Maja Lundes Bienes historie som har et svært aktuelt tema, nemlig biedød og konsekvensene av dette.

I boken følger man tre personer i tre forskjellige tidsperioder. William, biologen og frøhandleren i England i 1852. George som er birøkter i USA i 2007, og Tao som arbeider med håndpollinering i Kina på slutten av dette århundret, etter at biene har forsvunnet. Utdraget jeg har valgt er fra Georges historie.

Det var samme historien hver gang. Friske kuber i det ene øyeblikket, nok mat, yngel, alt såre vel. Så, i løpet av dager, i løpet av timer, var kuba så godt som tom. Biene borte, forlatt sin egen yngel, dratt fra alt. og de kom aldri tilbake.
   Bier er reinslige dyr. De flyr sin vei for å dø, vil ikke ligge igjen og forurense kuba. Kanskje var det det de gjorde. Men dronninga blei alltid igjen, sammen med ei lita klynge ungbier. Arbeidsbiene dro fra mora og ungene, overlot dem til å dø aleine i kuba. Naturstridig.                   s. 105.

Flere smakebiter finner du her:

God søndag!

Bokomtale: Innsirkling 1 av Carl Frode Tiller

Innsirkling av Carl Frode Tiller fra 2007 har vært periodens bok i lesesirkelen jeg er med i, og er den første i en serie av av tre. De neste bøkene i triologien, Innsirkling 2 og 3, ble utgitt i henholdsvis 2010 og 2014.  Innsirkling 1 og 2 har begge vært innstilt til Nordisk Råds litteraturpris.

En av fordelene med å være del av en lesesirkel, er at man "oppdager" forfattere og bøker man kanskje ellers ikke ville ha lest. Jeg har vært krimelsker på min hals siden jeg begynte å lese Frøken Detektiv og Hardyguttene som barn, så det må erkjennes at det er en overvekt av krim i bokhyllene her hjemme. Men på et tidspunkt begynte jeg rett og slett å bli mett av sjangeren, og endte stadig oftere opp med å legge fra meg bøker uten at jeg hadde lest de ferdig. Det var på tide å tenke nytt, og her har bl.a. lesesirkelen bidratt til en utvidelse av min bokhorisont!

Utgangspunktet for Innsirkling 1 er at David har mistet hukommelsen. Via en annonse i avisen oppfordres alle som på et eller annet vis har stått David nær om å skrive brev til ham, i håp om at det vil gi ham hukommelsen tilbake. De tre jeg-fortellerstemmene vi møter i romanen følger denne oppfordringen. Jon er en ungdomsvenn, Arvid er Davids stefar og Silje er ungdomskjæresten. Gjennom deres brev og historier trer også etter hvert Davids historie frem. 

Eller, jeg må vel heller si de forskjellige versjonene av David som trer frem, hver av dem farget av personen som forteller. Flere ganger underveis i lesingen slo det meg hvor subjektiv opplevelsen av oss selv og forholdet vårt til andre er. Finnes det egentlig noen "korrekt" sannhet, der vi trekker fra og legger til akkurat som det passer oss, for å fremstå slik vi ønsker? Det er nettopp dette som suger meg inn i denne romanen, som driver meg fremover i teksten. Hvem er David egentlig? Hvilke av de tre forskjellige versjonene kommer nærmest sannheten om ham?

Ja, som du sikkert allerede har forstått finnes ikke svaret på det i denne boka. Så nå gjenstår det å lese de neste bøkene i triologien for min del.Og det gleder jeg meg til. For jeg liker måten Tiller skriver på. Den eneste gangen jeg føler at drivet stanser noe opp i teksten, er i enkelte av nåtids-sekvensene i Siljes historie, kranglene mellom henne og mannen. Jeg liker måten forfatteren tar det menneskelige på kornet. Selvbedraget. Evnen til forstillelse. Hvordan vi ser det vi ønsker se, det som passer best inn i vår egen overbevisning. Mens jeg leste dukket en setning opp i hodet, tittelen på en annen bok (uten sammenligning forøvrig): Men tankene mine får du aldri. Og det kan nok være like greit, at vi ikke får vite alt hva andre tenker.

Jeg har lyst til å avslutte med et lite utdrag fra Arvids brev til David som jeg festet meg ved, rett og slett fordi jeg synes den siste setningen er rørende vakker. Og fordi jeg opplever det han uttrykker som sant.

Men så sei meg kva det er, da, sa mamma litt høgare, for no begynte ho å bli irritert, kva er det du ler slik av? spurde ho. Ho såg småsint på meg, og dermed lo eg berre enda meir, og til slutt kunne ikkje ho gjere anna enn å le, ho heller. Eg kjenner ei glede velte gjennom meg når eg tenker tilbake på scenar som dette, det er i dei stille glørne det er varmast, David, ikkje i dei ville flammane, og slike er det med lykka også, ho er å finne i kvardagen. (s. 123)

En lyrisk smakebit på søndag

En smakebit på søndag er et ukentlig innslag på Maris bokblogg Flukten fra virkeligheten, hvor andre bloggere kan dele smakebiter fra det de leser e.l.

Denne uka har gått unna i et forrykende tempo for min del, og jobb har tatt mesteparten av tid og tankevirksomhet. Dermed har jeg fått lest lite. Har faktisk sovnet et par kvelder med en bok i hånden, og det har ikke vært fordi boken er kjedelig!

Smakebiten jeg har valgt å dele i dag er et dikt av den norske lyrikeren Hans Børli. Den kjente lyrikeren fra Hedmark, kjent som "skogens dikter", skrev også prosa og har gitt ut flere romaner. Du kan lese mer om Hans Børli her:
Diktet har jeg valgt fordi jeg kom til å tenke på det igjen i forlengelsen av at jeg hadde lest Sue Monk Kidds Bursdagsgaven, som handler om slavetiden i USA. Første gang jeg støtte på Børlis dikt var da jeg gikk på gymnaset, og jeg har hatt det med meg siden.


LOUIS ARMSTRONG

Gamle milde Satchmo -
ansikt som hjulspor på sletten,
som muld og morild.

Sår på leppene.
Blod på munnstykket av messing. Alltid
raser solstormen
i dine lungers kløftede tre. Alltid flyr en ravn på duevinger
fra din søndersungne strupe.

Nobody knows ...

Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?
De klapper.
Hender som slo, hender som hengte, hender
som splittet et mildt groende mørke
med hatets brennende kors.
Nå klapper de.

Og du spiller, gamle. Synger
Uncle Satchmo's Lullaby. Svetten pipler, brystet
hiver. En sol sitter fast
i trompetens skinnende svelg.
Som gråten i en strupe.

... the trouble I've seen.

Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull
over mitt eget stengte ansikt,
mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg:
Hvor henter du kraften til
ditt opprør uten hat? Din
skinnende tone av lys
som gjennomstråler negernatta? Svar meg,
hvor stor sorg skal til ...
hvor stor sorg skal til
for å nære en ren glede?

Og trompeten svarer
langt borte fra,
en røk av sølv:
- Mississippi ...

Hans Børli

Ønsker alle en riktig god søndag!

BOKGLEDER

I går dumpet en pakke fra Bokklubben ned i postkassen min. Det gleder et lesehjerte! Mannen min er nok ikke like fornøyd. Saken er den at jeg til stadighet kjøper nye bøker, og sjelden klarer å kvitte meg med noen av de jeg allerede har. Så problemet er rett og slett mangel på plass.

Selvfølgelig stopper ikke det meg fra å legge til nye eksemplarer til samlingen min. Bøker gjør meg så glad!(Og enkelte ganger skikkelig frustrert.) Å gå og vente på en bok som er på vei, fyller meg med en helt spesiell forventning. Ja, jeg har rett og slett et kjærlighetsforhold til bøker. Så er det noe helt spesielt med det å eie en bok. Jeg låner ofte på biblioteket, men noen bøker må jeg bare ha i hylla mi. Det er også sånn for meg at bøker virker å gå utenfor alt som heter vanlige budsjetter. Uansett om jeg kan utsette å kjøpe andre ting jeg trenger fordi det ikke passer helt inn i budsjettet den måneden, så har det plutselig kommet til noe nytt lesestoff i samlingen min.
Pussige greier det der ...

Vel, disse to bøkene kom altså i går.

 

Etter anmeldelsene å dømme har jeg noe å glede meg til. Men først skal jeg lese ferdig Carl Frode Tillers Innsirkling 1, som er periodens bok i lesesirkelen jeg er så heldig å få være med i. Jeg har fått mersmak på Tiller. Godt det er en triologi, det betyr at jeg har to bøker igjen.

God helg! Håper du har en god bok å kose deg med.

Smakebit på søndag

En smakebit på søndag er et ukentlig innslag på Maris bokblogg Flukten fra virkeligheten.

Smakebiten jeg har valgt å dele er fra boken Karl Eugen Olsen fra Vika som utkom første gang i 1976. Den er forfatterens debutroman.

Torill Thorstad Hauger vant med denne boken Gyldendals konkurranse om dokumentarlitteratur. Jeg snublet over denne, samt Krestiane Kristiania fra 1984 av samme forfatter da jeg drev med research til et skriveprosjekt. Thorstad Hauger er også kjent for å skrive en rekke barnebøker, de mest kjente er kanskje Sigurd Drakedreperen, som ble filmatisert i 1989, og Det kom et skip til Bjørgvin i 1349. Jeg falt for det maleriske språket i disse to bøkene som pensler til liv et for lengst forsvunnet strøk i Oslo; det gamle Vika.

Barndommens verden i trappeoppgangen kunne være rød eller blå eller svakt hvitskimrende omrammet av siselerte stjerner. Det var Tollef som viste meg denne herligheten. Når vi skygget for med hendene slik at øynene bare gjenspeilte på den blå ruta, kom bakgården med kastanjetreet, skyllebøttene og utedoene på rad og rekke inn i bildet. Jorda ble uhyggelig svart under et koboltblått tre med greiner som levde i vinden, og lokket på skyllebøtta lyste som et hardt metallisk øye under gasslyktskjæret. Det var så en kunne skvette himmelhøyt om det kom en blåsvart skikkelse inn i synsbildet, - på vei mot raden av trehus med lemmedør og hengekrok. (s. 11)

Det som er synd er at disse bøkene ikke lenger er å få tak i, annet enn i antikvariater. Torill Thorstad Hauger døde i fjor sommer, 71 år gammel. Jeg håper forlaget hennes lar disse historiene få sin renessanse for nye lesere. Det fortjener de.

Flere smakebiter finner du her: En smakebit på søndag

Bedre sent enn aldri

Det meste har vel allerede blitt sagt og skrevet om Jojo Moyes' bestselger Et helt halvt år. Sånn sett er det ikke så mye nytt jeg har å komme med, men jeg har allikevel lyst til å fortelle om min opplevelse av den. 

Jeg har fått med meg interessen for denne boken gjennom omtale både i media og på andre bokblogger gjennom de siste to årene. Noen har lovprist boken, andre har ikke vært like begeistret, slik det ofte er med bøker som når ut til et bredt publikum. Jeg kjenner ofte en motstand i meg når det kommer til hyper av alle slag. Men denne gangen ble jeg til slutt såpass nysgjerrig, at jeg gikk inn på Amazon og leste utdraget fra boken som ligger tilgjengelig der. Det var nok til å vekke interesse min, jeg ville vite hva som skjedde videre med hovedpersonen Lou.

Bokens handling er vel kjent for de fleste etter mye omtale, derfor går jeg ikke nærmere inn på den. Jeg bestilte boken på originalspråket, utgaven fra Penguin som du ser over. Den ble med i sekken da jeg dro på hytta første helg i høstferien, og ble lest den helgen. Me Before You var en slukebok for min del. Da vi gikk en langtur i fjellet på lørdag, gledet jeg meg til å komme tilbake på hytta så jeg kunne lese videre. Historien og personene i boken var med meg underveis på turen. Jeg tenkte på Wills skjebne, rammet av en ulykke som kan hende hvem som helst av oss. Og jeg tenkte på hvordan jeg selv ville reagert om jeg var i Wills situasjon, eller på den andre siden, om jeg var pårørende.

Under Hans Olav Brenners intervju av Roy Jacobsen på Brenner og bøkene forrige uke, snakket han om hvordan noen karakterer stiger ut av bøkene. Det gjorde personene i Moyes' bok for meg. Spesielt Lou og Will, men også Lous familie som fremstilles på en sånn måte at jeg tar meg i å ønske de var i min nærmeste omgangskrets. Jeg fikk meg en god latter flere ganger underveis av Lous pappa, Bernard, og hans godmodige erting. Ett eksempel er da Lou har fått jobben som Wills personlige assistent:

'Jesus Christ,' said my father. 'Can you imagine? If it wasn't punishment enough ending up in a ruddy wheelchair, then you get our Lou turning up to keep you company.' 'Bernard!' my mother scolded. Behind me, Grandad was laughing into his cup of tea. (s. 21)

Det er mye humor i boken til tross for et alvorlig tema. Og den har også blitt til dels kritisert for å ta for lettvint på nettopp temaet om aktiv dødshjelp, Jeg ser den. Er man ute etter mer dyptloddende eksistensielle funderinger rundt dødshjelp, er ikke Me Before You den rette boka. Men jeg synes boka gir en god innsikt i de vanskelige problemstillingene rundt temaet, ikke minst når det blir personlig, når den det gjelder er noen du er glad i. Enkelte hendelser kan bli noe forutsigbare og bikke mot klisjéer, men det tåler jeg godt i denne boken. De kommer ikke i veien for den gode historien. Og jeg liker den humoristiske, upretensiøse måten Jojo Moyes skriver på. 

Som dere sikkert allerede har skjønt, likte jeg boken godt. Noen har kalt den en tåreperse. Tja, jeg gråt da litt underveis, men følte at jeg lo enda mer, for det er mye galgenhumor her. Dessuten kan jeg like en god tåreperse, såfremt den ikke bikker over i altfor svulstig sentimentalitet. Noe jeg ikke føler denne historien gjør. Moyes har sagt i et intervju med NRK at hennes budskap med boken er at du må leve livet ditt og ikke kaste det bort, du vet aldri hva som venter rundt neste hjørne. Det er også det jeg sitter igjen med. Og at kjærligheten kan dukke opp i livet ditt når du minst av alt venter det. 

Here goes!

Mitt første innlegg, og jammen satt det langt inne! Det har vært litt som å gå opp til en hjemmeeksamen. Jeg har vridd og vendt, begynte å skrive, slettet, begynt på nytt, sjekket ut hvordan andre bokbloggere gjør det, sovet litt på det. Puh, men nå er jeg i gang.

Boken jeg har lest, eller rettere sagt har lyttet til, er Sue Monk Kidds Bursdagsgaven fra 2014. Utgaven fra Lydbokforlaget har jeg lånt på biblioteket. Jeg har tidligere lest to av Kidds bøker, Bienes hemmelige liv og Havfruestolen, og likte de veldig godt. Da jeg satte meg ned for å skrive om denne boken, så kom det opp et hyggelig leseminne om nettopp Havfruestolen. Den gang endte jeg opp med å ikke komme meg ut av senga før langt på dag en regngrå søndag, jeg måtte bare lese boka ferdig først.

Handlingen i boka starter på begynnelsen av 1800-tallet, og har to fortellerstemmer: Den ene tilhører Sarah Grimké fra en rik, hvit Charleston-familie, den andre tilhører slavejenta Hetty, eller Handful, som hun blir kalt. Den norske tittelen på boka henspeiler til nettopp Handful, som blir gitt i bursdagsgave til Sarah på 11-årsdagen hennes.(Den engelske tittelen er The Invension of Wings). Sarah nekter å ta imot gaven, for i motsetning til resten av familien mener hun at det ikke er riktig å eie et annet menneske. Avslaget blir ikke tatt nådig opp av foreldrene, men dette er bare begynnelsen på flere kontroversielle valg Sarah tar underveis i boken. Blant annet drømmer hun om å bli jurist som faren, også ganske utenkelig for en jente på denne tiden.

Vi får følge Sarah og Handfuls historier gjennom mange år. Begge er gripende skjebner i en tid da kvinner har svært få rettigheter, slaver enda færre, om noen rettigheter i det hele tatt. Og det er Handful og moren, Charlottes, historie som vekker de sterkeste følelsene hos meg og minner meg om en annen bok som gjorde dypt inntrykk på meg som barn, nemlig Onkel Toms hytte. Det gjør fysisk vondt for meg å høre om hvordan slavene blir hundset og straffet av sine eiere for de minste foreteelser. Hvordan de i mange tilfeller blir behandlet verre enn dyr. Beskrivelsen av arbeidshuset, hvor slaveeiere sendte sine mest ulydige slaver for å bli straffet, får det til å gå kaldt nedover ryggen. Og som den gang jeg leste Onkel Toms hytte, blir jeg like rasende nå i møte med den hvite mann og kvinnes tro på sin egen rasemessige overlegenhet.

Kidds bok er basert på virkelige hendelser. Sarah Grimke har levd, og var en tidlig forkjemper for opphevelsen av slaveriet og for kvinners rettigheter.

Jeg kan anbefale denne boken på det sterkeste. Det er en bok om modige, sterke kvinner, om hvordan trangen til frihet kan sprenge grenser og at ingen noen gang kan sette tankene eller drømmene dine i lenker.