lørdag 27. februar 2016

Pretty Girls - Karin Slaughter

Slaughter i storform!

Jeg hadde egentlig tenkt jeg ikke skulle si noe om denne boken. Det har vært mange innlegg om Karin Slaughters bøker på denne bloggen i det siste, og jeg tenker det er lurt med litt variasjon. Men så var det noe med denne boken som fenget såpass at jeg velger å si litt om den allikevel. Må også nevne at Karin Slaughter er en av hovedattraksjonene på Krimfestivalen som finner sted i Oslo neste uke, fra 3. - 5. mars.

De av dere som har lest noen av innleggene mine om Slaughters bøker, vil ha fått med dere at jeg likte veldig godt den frittstående Cop Town fra 2014. Jeg har ikke vært like begeistret for de første bøkene i Grant County-serien, som også er de første bøkene Slaughter har skrevet. Det har blant annet noe med samhandlingen mellom noen av hovedkarakterene å gjøre, hvordan de til tider handler "out of character", slik jeg opplever det.

Så i stedet for å fortsette videre på GC-serien, gikk jeg over til en nyere bok. Pretty Girls er én av Karin Slaughters frittstående bøker, og ble utgitt i 2015. Nyhetsbildet i Atlanta er preget av letingen etter en ung jente som er forsvunnet. For Claire og Lydia ripper saken opp i gamle sår. 20 år tidligere forsvant storesøsteren deres, Julia, etter en kveld på byen. Saken har aldri blitt oppklart, og alle spor slutter ved utestedet der Julia sist ble sett. Julias forsvinning river familien hennes i stykker, Claire og Lydia har ikke hatt kontakt på mange år. Da Claires ektemann blir drept, gjør Claire en rekke urovekkende oppdagelser. Oppdagelser som gjør det nødvendig at hun gjenopptar kontakten med Lydia. Sammen havner de på sporet av hva som skjedde med Julia den gangen for 20 år siden. Og sannheten skal vise seg å være verre enn de noen gang hadde forestilt seg.

Jeg synes karakterene sitter mye bedre i denne boken enn i GC-bøkene jeg har lest hittil. Det er tre troverdige fortellerstemmer her: Claire, Lydia, og deres far gjennom dagbøker han har skrevet hvor han henvender seg til den forsvunne datteren Julia. Disse skildringene fra farens synsvinkel som er preget av en overveldende sorg, og en uavbrutt søken etter svar på hva som har skjedd med datteren, er hjerteskjærende lytting. De maner frem bildet av en sammensveiset og lykkelig familie, dog med sine utfordringer som alle andre, og den knusende effekten Julias forsvinning har på lykken og det sterke samholdet.
On the day we signed our divorce papers, your mother told me that her only hope was that one day we would find your body. That was what she clung to, the idea that one day, eventually, we could lay you down at your final resting place.   
I said that we might just find you in Chicago or Santa Fe or Portland or some artistic commune that you wandered off to because your were always a free spirit. 
 Your mother was not surprised to hear me say this. This was a time when the pendulum of hope still swung back and forth between us, so that some days she took to her bed with sorrow and some days she came home from the store with a shirt or a sweater or a pair of jeans that she would give you when you returned home to us.(Fra Utdrag på Amazon)
Det er godt driv i handlingen, bortsett fra noen sekvenser som drar ut i langdrag når det er som mest spennende. Historien avsløres bit for bit i vekslingen mellom de forskjellige fortellerstemmene. Det er spennende, der er humor, det er gripende og det er grusomt. En del av voldsbeskrivelsene synes jeg godt kunne vært utelatt. Det er mange av dem, og etter hvert kjenner jeg at jeg blir fysisk kvalm av å høre på. Jeg forstår at forfatteren ønsker å få frem hvor ille det faktisk er, men det kommer til et punkt, for min del i alle fall, hvor jeg kjenner at det er mer enn nok.(Nå kan det hende jeg er av den sarte typen, det må sies at jeg ikke orker filmer med altfor mye vold). Da er det deilig når synsvinkelen flyttes tilbake til jentenes sobre far, hvor de sterkeste og mest gripende skildringene er å finne, og fortellertalentet til Slaughter trer enda tydeligere frem.

Alt i alt er det tommel opp for denne boken!

Forlag: Random House UK
Utgivelsesår: 2015


Kilder:
Lydboken på Storytel
http://www.karinslaughter.com/all-books/pretty-girls/
Leseutdrag på Amazon



søndag 21. februar 2016

Slutten for det røde mennesket - En smakebit på søndag



En smakebit på søndag er et ukentlig innslag på Maris bokblogg Flukten fra virkeligheten, hvor andre bloggere kan dele smakebiter fra det de leser. Det gjelder bare en regel: Ingen spoilers!



En av bøkene jeg leser for tiden er Svetlana Aleksijevitsjs Slutten for det røde mennesket. Aleksijevitsj som vant Nobelprisen i litteratur i fjor, er en hviterussisk forfatter som blant annet har skrevet flere dokumentariske bøker om sovjettiden. (Kilde: SNL) Slutten for det røde mennesket er én av disse, og har vist seg å være interessant lesing så langt. Jeg deler et utdrag fra begynnelsen av boken:

Alle vi som kommer fra sosialismen, enten vi nå likner eller ikke likner på andre mennesker, har vårt eget vokabular, våre egne forestillinger om godt og ondt, om helter og martyrer. Vi har et særskilt forhold til døden. I fortellingene jeg skriver ned, forekommer stadig ord som skjærer i øret: "skyte", "henrette", "likvidere", "avskrive", eller sovjetiske varianter av forsvinning, slike som "fengsling", "ti år med brevforbud, "emigrasjon". Hvor mye er et menneskeliv egentlig verdt, når vi tar i betraktning de millionene som døde for ikke så lenge siden? Vi er fulle av hat og fordommer. Vi kommer alle fra landet med GULag og den forferdelige krigen. Kollektivisering, avkulakkiseringen, tvangsflytting av hele folkegrupper ...
Dette var sosialismen, og det var ganske enkelt vårt liv. På den tiden snakket vi ikke så mye om det. Men nå som verden er ugjenkallelig forandret, har alle begynt å interessere seg for dette vårt liv, for hvordan det enn var, var det jo allikevel vårt liv.  Jeg skriver, og korn for korn, smule for smule, leter jeg frem historien om den "hverdagslige" sosialismen ... den "indre" sosialismen. Om hvordan den levde i menneskets sjel. Jeg trekkes alltid mot dette lille området - mot enkeltmennesket. I virkeligheten er det der alt skjer. (s. 9 - 10)
Forsatt god søndag til dere alle!

Flere smakebiter finner du HER.

fredag 19. februar 2016

Harper Lee er død

Jeg leser på NRKs nettsider at forfatteren Harper Lee er død.  Lees forfatterskap var ikke stort i omfang, om man regner hennes egne utgivelser. Men med boken To Kill a Mockingbird, som var den eneste hun hadde gitt ut inntil i fjor, skrev hun seg inn i historien med en bok som er regnet som én av det 20. århundrets viktigste. Det skal være solgt et sted mellom 30 - 50 millioner eksemplarer av To Kill a Mockingbird på verdensbasis, og den er del av pensum rundt om på mange amerikanske skoler.

Det er ikke mange ukene siden jeg stiftet mitt første bekjentskap med denne kritikerroste boken. Og for en leseopplevelse det var! I tiden etter at jeg hadde lest ferdig lengtet jeg stadig tilbake Lees univers. Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor dette har blitt én av verdens mest elskede bøker. Historien som omhandler temaer som rasediskriminering, klassetilhørighet og kjønnsroller er intelligent og mesterlig traktert. Atmosfære, miljø og karakterer skrives levende frem av en kyndig forfatterhånd. For de som ikke allerede har lest boken, vil jeg anbefale den på den varmeste!

Du kan lese mer om Harper Lee her.

Kilder:
NRK
Bestselgere

onsdag 17. februar 2016

A Faint Cold Fear - Karin Slaughter

Drap på løpende bånn


A Faint Cold Fear(Snikende Frykt på norsk) er tredje bok i Grant County-serien og fortellerstemmene tilhører også denne gangen, barnelege/rettsmedisiner Sara Linton, eksmannen hennes, politisjef Jeffrey Tolliver, og Lena Adams.

Litt tid er gått siden handlingen i forrige bok Kisscut. På grunn av stadig eskalerende problemer i etterkant av hendelser i første bok, er Lena Adams ute av politiet. I stedet jobber hun nå som sikkerhetsvakt ved byens høgskole. Da en student, som viser seg å være sønn av to professorer ved høgskolen, blir funnet død på skolens område blir Sara Linton kalt ut til stedet. Det som ser ut til å være selvmord, setter i gang en kjede av grusomme hendelser, og denne gangen blir det svært nært for Sara da den høygravide søsteren hennes ender opp som offer for voldsomhetene:
"Tess?" Sara called, trying not to let herself get angry. Tessa had probably wandered off and lost track of the time. She had stopped wearing her watch a few months ago when her wrists had gotten to swollen for the metal band.
Sara walked deeper into the woods, raising her voice as she repeated, "Tessa?"
          (Fra Kindle-versjon på Amazon)
Lena Adams sliter som nevnt med etterdønningene etter hendelser som har funnet sted i de foregående bøkene. I denne boken blir det helt åpenbart at Lena er i ferd med å miste fotfestet fullstendig, og hun virvles blant annet inn i et destruktivt forhold til en ung, tidligere voldsdømt, student. Jeg tenker at om jeg hadde opplevd halvparten av det Lena har tidligere (og det blir ikke bedre i denne boken heller kan jeg love), så hadde jeg sannsynligvis vært seks fot under for lengst. Dama er beintøff, noe jeg liker, men i så stor grad beintøff at det til tider kan gå på troverdigheten løs. Den raske rekken av mer eller mindre bestialske drap i lille Grant County rokker også ved troverdigheten. Det blir litt for mye av alt til tider, synes jeg.

Som kranglene mellom Sara og Jeffrey, som ennå ikke er helt sikre på om de er sammen igjen, eller ei. Situasjonen har vært mye av den samme mellom dem gjennom tre bøker, og begynner å dra i langdrag. Selv om man aner en dreining i én bestemt retning i avslutningen denne gangen, så har jeg ikke helt troen på at det holder seg sånn. Aggresjonsnivået karakterene imellom er på et generelt grunnlag svært høyt, og topper seg ofte. Så mye at jeg undrer på om Slaughter føler at konflikter i en scene alltid må innebære en saftig krangel. Igjen - for mye kan forderve.

Så hva er det som gjør at jeg fortsetter å lytte/lese kan du jo spørre deg? Jo, jeg har blitt litt hekta, til tross for at mye blir i overkant drøyt. Jeg tror det er karakteren Lena Adams som holder på meg, selv om jeg blir seriøst irritert og frustrert over hvordan hun oppfører seg, valgene hun tar. Hun minner om karakterene i Gillian Flynns bøker, du vet ikke helt om du liker dem eller ikke, allikevel heier du på dem. Det noe av det destruktive og mørke i Lena som jeg finner fengslende, jeg vil veldig gjerne vite hvordan det ender til slutt. Og med den overraskende vrien på slutten av denne boken, så har jeg en viss følelse av at jeg ikke klarer å la det ligge, og snart er i gang med bok nummer fire...


Forlag: Harper Collins US
Utgitt(Storytel): 2015 - Hardcover 2003
Spilletid: 13 timer og 18 min.

Kilder:
Lydbok - Storytel
Kindelversjon - Amazon.com

søndag 14. februar 2016

En halv gul sol - Chimamanda Ngozi Adichie


Kjærlighet, krig og sult 


En halv gul sol var forrige periodes bok i lesesirkelen. Før jeg begynte på den, var mitt kjennskap til litteratur med en afrikansk setting minimal. Det eneste jeg kunne komme på å ha lest i farten var Alexander McCall Smiths serie om Precious Ramotzwe i Damenes detektivbyrå Nr 1. Så det var på høy tid at jeg stiftet et nærmere bekjentskap med afrikansk litteratur. Og et interessant bekjentskap skulle det vise seg å være.

Vi er tilbake til 60-tallets Nigeria. Det historiske bakteppe for Adichies bok er tiden før og under den nigerianske borgerkrigen, kalt Biafrakrigen. Bokens tittel er også en referanse til dette, da en halv gul sol var å finne på Biafras nasjonalflagg. Tvillingene Olanna og Kainene kommer fra en privilegert igbofamilie. Søstrene er svært forskjellige, både av utseende og væremåte. Olanna er den vakre, hun er åpen og imøtekommende der Kainene er innesluttet og hard. De to søstrene velger svært forskjellige veier i livet. Kainene vil gjerne satse på en egen karrière, imens Olanna velger å vie sin tid til mannen hun elsker, den politisk bevisste universitetslektoren Odenigbo.

Det er et frodig persongalleri i denne romanen, men synsvinkelen ligger hovedsakelig hos Olanna, Odenigbos unge boy Ugwu, og Richard, engelskmannen som er Kainenes elsker. Da jeg var ferdig med boken, gikk det opp for meg at ingenting fortelles fra Kainenes perspektiv. Om det er et bevisst grep fra forfatteren vet jeg ikke, men det at man ikke får innsyn i Kainenes tanker er i alle fall med på å forsterke det mystiske og innesluttede ved denne karakteren. Selv fant jeg størst glede i å følge fortellerstemmen til boyen Ugwu. Siden både Olanna og Richard er preget av det vestlige, blir Ugwus betraktninger mer interessante fordi den gir et enda bedre bilde av nigeriansk kultur.
Herren var litt gal, han hadde bodd for mange år i utlandet og lest for mange bøker, han snakket høyt med seg selv og svarte ikke alltid når man hilste på ham, og hadde for mye hår. Ugwus tante sa dette med dempet stemme mens de gikk bortover stien. "Men han er et godt menneske," la hun til. "Og så lenge du gjør en god jobb, vil du spise godt. Du vil til og med spise kjøtt hver dag." Hun stoppet for å spytte; spyttstrålen for ut med et svupp og landet på gresset.  
Ugwu trodde ikke at noen, ikke engang denne herren han skulle arbeide for, spiste kjøtt hver dag. Men han motsa henne ikke, for han var sprekkeferdig av forventning og hadde det altfor travelt med å forestille seg sitt nye liv borte fra landsbyen.    s. 11
Handlingen hopper en del frem og tilbake i tid, noe som kunne være forvirrende. Ved et par anledninger måtte jeg bla tilbake i boka for å se om det var noe jeg ikke hadde fått med meg, men så kom oppklaringen lenger ut i historien. Og det er en sterk historie som utspiller seg, og den omfatter et vidt spenn av kjærlighet og svik, krig, sorg og sult. Spesielt vondt er det å lese om sulten som tapper befolkningen sakte, men sikkert for liv, og flyangrepene som også rammer sivile mål.

For meg ble boken en innføring til historien om opprettelsen av staten Biafra, jeg måtte lese meg opp på om dette på nettet underveis. Biafra var en selvstendig republikk fra 1967 - 1970, da den igjen ble innlemmet i Nigeria. Hundretusener av mennesker døde i løpet av konflikten, mange på grunn av sult som følge av Nigerias totale blokade av alle matforsyninger til landet. Første gang navnet Biafra dukket opp i teksten førte til en aha-opplevelse for min del. Som barn/ung på 80-tallet hørte jeg ofte voksne referere til sultrammede barn på TV-bildene fra Afrika, som "biafrabarn". På SNL's nettsider finner jeg at denne referansen har sammenheng med at Biafra-krigen ble den første TV-overførte konflikten, og dermed kjent for store deler av den norske befolkningen. Nødhjelp til Biafra engasjerte den gang hele det norske folk, mye takket være Erik Byes fjernsynsreportasjer og innsatsen fra generalsekretær i Kirkens Nødhjelp Elias Berge.

Kilder:
En halv gul sol - Pocketutgave, Gyldendal 2007
Dagbladet
Store norske leksikon

Andre om boken:
Pias kulturkrok
Rose- Marie

søndag 7. februar 2016

Ned til elva - En smakebit på søndag


En smakebit på søndag er et ukentlig innslag på Maris bokblogg Flukten fra virkeligheten, hvor andre bloggere kan dele smakebiter fra det de leser. Det gjelder bare en regel: Ingen spoilers! Denne uken finner du smakebitene på denne bloggen: Betraktninger




En grå og trist dag på Østlandet i dag, i alle fall værmessig, men så lenge man har bøker i livet sitt behøver hverdagen aldri bli grå!
Smakebiten min i dag er fra den ene boken jeg leser akkurat nå. Det går fortsatt smått med lesing for meg, mye annet som skjer på fritiden, så jeg hører mest på lydbøker.

Smakebiten er fra side 65 i hardcover-utgaven:
Ingen ville mislikt det sterkere enn Davy om jeg hadde prøvd å omskrive den ubehagelige situasjonen i et forsonende lys. Det lå to døde unggutter i huset vårt, og det fantes ingen formidlende omstendigheter. Jeg husker at Davy satt på kjellertrappa i skinnet fra den gule lyspæra, med ei jakke trukket utenpå T-skjorta og ansiktet glinsende av regn. Han sa ikke et ord, og i ansiktet hans så jeg en nummenhet som for meg var skremmende. Vi satt og ventet på at Ted Pullet skulle komme. Far var dypt inne i en bønn, med Swede i den ene armkroken og den andre på skulderen til Davy. Jeg husker en fornemmelse av å bli delt i to, av å bli mindre. Jeg bablet til Davy om at alt ville ordne seg, han hadde jo ikke ment å gjøre det.

Flere smakebiter finner du HER:


Ha en fantastisk søndag!



fredag 5. februar 2016

Kisscut - Karin Slaughter

Utenkelige udåder

Kisscut (Stillheten etterpå) er andre bok i Karin Slaughters Grant County-serie. Her møter vi igjen barnelege/rettsmedisiner Sara Linton, eksmannen hennes politisjef Jeffrey Tolliver og politietterforsker Lena Adams.

Handlingen starter med at Sara og Jeffrey, som så smått har begynt å søke tilbake til hverandre, møtes ved skøytebanen i Heartsdale. Det som skulle være et hyggelig stevnemøte, tar brått en tragisk vending da en 13 år gammel jente truer en jevnaldrende gutt med pistol.
The boy she was aiming the gun at was a good-looking kid, probably the object of an unrequited crush. In Jeffrey's day, she would have left a nasty sticker in his locker. Today, she was pointing a gun. "Jenny," Jeffrey began, wondering if the gun was even loaded. "Let's work this out. This guy's not worth getting into trouble over."  "Go away," Jenny repeated, even though her voice was not as firm. She used her hand to wipe her face. He realized that she was crying. (side 19 i Amazon-utgaven)
Med pistolen fortsatt mot guttens hode, bønnfaller Jenny Jeffrey om skyte henne før hun selv trekker av. Samtidig finner Sara liket av et nyfødt pikebarn på skøytebanens toalett. I etterkant rulles de bakenforliggende årsakene for de to dramatiske hendelsen sakte, men sikkert opp, til tross for at ingen er særlig interessert i å snakke med politiet. Og det som avdekkes er så grusomt at selv en garvet politimann som Jeffrey Tolliver har problemer med å tro at det er sant.

Jeg har nevnt tidligere at Karin Slaughter skriver uten filter. Dette er den tredje boken jeg leser av henne, og jeg opplever henne som en uredd forfatter som ikke er redd for å røske opp i forestillingene vi har om oss selv og folk rundt oss. I Kisscut tar hun i tillegg tak i noen tabubelagte temaer. Beskrivelsene Slaughter bruker kan til tider være svært malende og i så måte ubehagelige å forholde seg til, i alle fall for en som meg, som lever i min trygge boble. Det kan bli i meste laget til tider, men om man leser aviser så skorter det ikke på historier fra det virkelige liv som overgår mang en bok. Dessverre er det ofte slik at virkeligheten overgår fantasien. Jeg har også veldig sansen for de sterke kvinneskikkelsene i disse bøkene. Karakterene i Grant County-bøkene er svært sammensatte, de er ingen engler, og det er noe med ærligheten i måten de fremstilles på som gjør meg interessert i å følge Slaughters forfatterskap videre.

Kisscut er et hakk opp i forhold til forrige bok Blendet/Blindsighted for min del. Selv om det også i denne historien avdekkes en rekke forferdelige forbrytelser, er det ingen seriemorder som jaktes denne gangen. Samtidig føler jeg at jeg kommer mer under huden på hovedkarakterene, Sara, Jeffrey og Lena, som jeg i forrige bok ikke fikk helt grep på. Noen av de beste sekvensene synes jeg er i møtet med Sara og hennes familie. Her gjør Slaughter en fremragende jobb med å få frem dynamikken familiemedlemmene imellom, dialogene er naturlige og slagferdige med massevis av humor. Det sitter ikke like bra i samspillet mellom Sara og Jeffrey føler jeg, spesielt ikke i begynnelsen av boken. Jeg blir ikke helt klok på dem, de oppfører seg til tider "out of character" når de er sammen. Mot slutten av historien går dette seg imidlertid til.


Forlag: Random House UK
Utgitt: 2010 (Hardcover 2002)
Spilletid: 11 timer og 8 min.

Kilder:
Utdrag av boken fra Amazon.com
Lydboken på Storytel