tirsdag 28. juni 2016

Rettsstridig forføyning - Lena Andersson

Lena Andersson var en hittil ukjent forfatter for meg da jeg begynte på denne boken, men jeg hadde lest nok anmeldelser av Rettstridig forføyning - En roman om kjærlighet til at jeg bestemte meg for å lese den selv. Romanen er kritikerrost, og vant den svenske Augustprisen for beste skjønnlitterære utgivelse i 2013.


Poeten og essayisten Ester Nilsson er ganske fornøyd med både livet hun lever, og samboerforholdet hun er i da hun får i oppdrag å holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask. Arbeidet med forberedelsene til foredraget, og ikke minst møtet med kunstneren hun selv nærer en viss fascinasjon for, blir opptakten til det som skal bli en emosjonell berg- og dalbane for Ester.

Ester blir svært betatt, og tolker Hugo Rasks oppførsel dithen at interessen er gjensidig. Hun finner stadige unnskyldninger for å dukke opp i området der han bor, og de utvikler etter hvert et slags forhold. Et forhold som i første omgang baseres på samtaler, til Esters store frustrasjon. Hun ønsker noe mer.

Bortsett fra Ester, som synsvinkelen ligger hos i denne historien, møter vi Hugo Rask og enkelte personer fra hans "entourage". Ellers blir vi såvidt kjent med Esters samboer, og Esters venninner som ikke representeres gjennom enkeltpersoner, men som venninnekoret:

Venninnekoret sa:
- Det har gått for lang tid. Hvis han ville deg noe, ville han vist det.
Ester vendte venninnekoret ryggen. Det forsto ikke.
(s. 144)

For min egen del må jeg si at de var svært gjenkjennelige, de mange av kvalene Ester gjennomlever i denne romanen. Kjærligheten og dens følelsesmessige opp- og nedturer kan jo til tider drive et stakkars menneske til vanvidd, ikke sant? Håpet som aldri helt slipper taket, til tross for at alle tegn roper imot deg at: Det er over, her er det ikke er mer å hente! Og så denne merkelige greia med at det mennesket som egentlig ikke vil ha deg lenger, finner det for godt å gi nytt håp og sveive deg inn igjen akkurat i det øyeblikket du føler at nå, nå kan jeg endelig gå videre:
Den elskendes eneste våpen er å slutte å elske. Uansett hvor klebrig og kvelende kjærligheten har blitt opplevd hos mottageren, gnager det å miste den, også når vedkommende aldri har villet ha den. (s. 126)
Lena Andersson beskriver det så utrolig godt - kjærlighetens irrganger og menneskets unike evne til selvbedrag. I enkelte passasjer blir allikevel noen av formuleringene for drøye for meg, slik at jeg etter tredje og fjerde gjennomlesing av et avsnitt fortsatt tenker: Hæ? Vel, kanskje jeg ikke er smart nok til å gripe meningen, men disse sekvensene blir bare enkelte skjønnhetsfeil i denne korte romanen jeg ellers moret meg med å lese. Og kanskje ikke tilfeldig at da jeg sovnet etter å ha lest boken ferdig hadde et merkelig mareritt som involverte en tidligere kjæreste?

Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2015(første gang 2013)
Sideantall: 184

Kilder:
Mitt eget eksemplar av boken

Flere om boken:
Dagsavisen
Tine sin blogg
VG
Bokvrimmel
Artemisias Verden
Beathes bokhjerte

tirsdag 21. juni 2016

Himmelbjørnens skog - Britt Karin Larsen

HISTORIER SOM VARMER 

 - Det er visst noe med at bjørnen fra gammelt av ble ansett for å  komme fra himmelen, og så skulle de som felte den sørge for at den kom dit igjen ... (s. 368 i Ebok-utgaven) Slik forklares skikken blant finnefolkets jegere med å henge skallen til bjørnen man har felt i trærne. Himmelbjørnens skog er bok nummer to i Britt Karin Larsens serie om Finnskogfolket. 


Og jeg må si det er et gledelig gjensyn med personene jeg ble kjent med i første bok i serien, Det vokser et tre i Mostamägg. Taneli er på flukt etter ugjerningen han begikk i slutten av forrige bok. Mostamägg ligger i ruiner etter å ha blitt påtent, det eneste som står igjen er lønnetreet Taneli plantet til Lina, og badstua der ingen lenger orker å oppholde seg. Ved hjelp av barna og gode venner, går Lina i gang med å gjenoppbygge torpet. Savnet etter Taneli blir stadig sterkere ettersom tiden går, ingen vet hvor han oppholder seg. Unge Hilda bærer en ekstra tung bør etter det som hendte. Hun har blitt gravid etter at den ene av studentene som besøkte Mostamägg forgrep seg på henne.

Ellers går livet sin vante gang i både bygd og skog. Avlinger skal sås og høstes. For folk flest er livet preget av strev og hardt arbeid i kampen for å overleve. For finnefolket er det lite mat å fordele på voksende familier, men det stopper dem ikke fra å dele gjestmildt av det de har med andre som krysser deres vei. Gammel overtro og religion lever hånd i hånd i alle lag av befolkningen. Valkola-Kaisa, som er en "klok kone", er bekymret over at Lina ikke vil la barna sine bli døpt, eller la de få bli kjent med den Herre Jomalas ord. Lina har sine grunner for dette, hun har selv fått føle de kristnes skinnhellighet på kroppen og ønsker derfor ingen befatning med kirken.

Kjærlighet og kjønnsdrift rører seg i såvel gammel som ung. Og det er den ulykkelige kjærligheten som kanskje berører sterkest. Som hos Paul, husbonden på Lauvåsen, som elsker kona si, Karin, så høyt. Følelsene blir ikke gjengjeldt, hun giftet seg til trygghet, ikke av kjærlighet, og Paul slukner nå og da sine sorger i alkohol, lik så mange andre. Gjestgiverens datter, Lisa klarer ikke å gi slipp på sin umulige kjærlighet til bygdas flotte, men til tider drikkefeldige prest. En besettelse som truer med å knuse hjertet hennes da prestens kone melder sin ankomst til bygda.
Trøsten inntil en varm kumage, Lisa som halvhjertet prøver å dra noen dråper ut av spenene har kanskje aldri kjent den, for hos faren har fjøspiger tatt seg av melkingen, men nå synker ansiktet inn mot den droplete kumagen og der kommer tårene, hun hikster mens kua står stille og finner seg i det, og så hjelper Kaisa til med å klemme Lisas fingre rundt spenene, og plutselig durer det i bøtta, det skummer og Lisa ser ned, i undring. (side 267 i Ebok-utgaven)
Det er så vakkert fortalt, uten de store faktene. Språket flyter som gyllen honning, smyger seg innunder huden, og varmer i hjertet. Historiene blir fortalt med en tydelig kjærlighet til alle disse sjelene som kjemper sine kamper mot svakheter, fristelser og motgang. Som hele, troverdige mennesker fremstår de, slik de blir beskrevet med sine gode og dårlige sider. Som lytter blir man engasjert i livene de lever, i skjebnene som rammer mange av dem så hardt. Dette er bøker jeg kan anbefale på det varmeste.

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2016 (Storytel)
Lyttetid: 7 timer 25 minutter

Kilder:
Lydboka på Storytel

Flere om boka:
NRK
Tones bokmerke

fredag 17. juni 2016

To the Lighthouse - Virginia Woolf

EN ANNERLEDES LESEOPPLEVELSE

Jeg har vært nysgjerrig på forfatteren Virginia Woolf siden jeg så filmen The Hours for en del år tilbake. Dessuten dukker det stadig opp referanser til Woolf og hennes forfatterskap i mye annen litteratur jeg leser. Ikke så merkelig kanskje, med tanke på at den britiske forfatteren, litterturkritikeren og essayisten er regnet som én av de fremste modernistene, i selskap med navn som Proust og Kafka. Jeg valgte å starte med én av Woolfs romaner, To the Lighthouse.


Familien Ramsay reiser hver eneste sommer til huset de eier på øya Isle of Skye, som tilhører Hebridene på vestkysten av Skottland. I disse vakre og idylliske omgivelsene tilbringer de sine somre med huset fullt av venner og bekjente.

Den middelaldrende fru Ramsay er fortsatt en beundret skjønnhet. Hennes mann er akademiker. Fru Ramsay fremstår som en dedikert hustru og mor, og har barnas og ektemannens fulle hengivenhet. Til sin far derimot, har de åtte barna et mer ambivalent forhold, mye på grunn av herr Ramsays væremåte. Mesteparten av tiden er han oppslukt av seg selv og sitt arbeid, og når han først omgåes sine barn oppleves han som brysk og brå. Barna føler en veldig motvilje mot ham, og anser faren for å være en tyrann. Herr Ramsay er avhengig av sin kone for stadig bekreftelse på sitt arbeids betydning. Fru Ramsay føler på sin side at hun er underlegen sin intellektuelle ektemann.

Boken er delt inn i tre hoveddeler: The Window, Time Passes og To the Lighthouse. I The Window, som er den lengste delen, foregår handlingen over en ettermiddag og kveld. Her blir man kjent med et bredt galleri av personer, det er et yrende liv i Ramsayenes sommerhus. James, den yngste av Ramsay-barna, ønsker å dra til fyret dagen etter, men ønsket blir avfeid av faren. Han mener været ikke vil bli godt nok til det. Mye av handlingen foregår utenfor vinduet, der Fru Ramsay sitter og leser for James. Time passes er et veldig kort avsnitt, knappe 16 sider. Dette kapittelet opplever jeg som et slags mellomspill. Her står sommerhuset tomt over flere år, det går fra fullt av liv til tomhet. Det tomme huset og omgivelsene utenfor er i fokus.
Nothing it seemed could brake that image, corrupt that innocence, or disturb the swaying mantle of silence which, week after week, in the empty room, wove into itself the falling cries of birds, ships hooting, the drone and hum of fields, a dog's bark, a man's shout, and folded them around the house in silence. Once only a board sprang on the landing; once in the middle of the night with a roar, with a rupture, as after centuries of quiescence, a rock rends itself from the mountain and hurtles crashing into the valley, one fold of the shawl loosened and swung to and fro. (side 121)
Ute i verden raser 1. verdenskrig, og i bisetninger blir leseren fortalt om sørgelige hendelser som rammer familien Ramsay. I del tre, To the Lighthouse, er de gjenværende i familien Ramsay tilbake i sommerhuset, noen av de faste gjestene er også med. Som man kan forstå av tittelen på denne delen, så blir det denne gangen endelig fortatt en utflukt til fyret. Men tomrommet etter de som ikke lenger er blant dem, preger alle de tilstedeværende, og atmosfæren er preget av vemod.

Jeg fikk virkelig noe å bryne meg på med denne boken. Det har tatt meg lang tid å lese den, til tross for at den ikke er veldig lang. Jeg har lyttet til lydboken, lest i papirutgaven, bladd tilbake og lest på nytt. (Det skal sies at jeg i samme periode har lest noen bunker med engelsktentamener, og hatt mye fokus på det.) Men selv om teksten i seg selv yter meg motstand, så mister jeg aldri interessen for innholdet. Jeg kan faktisk ikke huske å ha lest en lignende tekst. Det som først og fremst holder på interessen min, er at Woolf skriver så godt. Beskrivelsene hennes er med på å skape en helt spesiell atmosfære i teksten, og man kommer så nært innpå karakterene gjennom deres tanker og observasjoner av hverandre. Her er er Woolf dyktig i å få frem de skiftende stemningene i et menneskesinn, skifter som gir utslag i svært motstridende følelser.

Det som er én av de største forskjellene fra de fleste bøkene jeg leser, er at denne ikke har noen typisk handlingsgang. Lik en del andre modernistiske forfattere på begynnelsen av 1900-tallet, benyttet Virgina Woolf seg av en fortellerstil som er kjent som "stream of consciousness". Kort forklart går denne metoden ut på å fortelle gjennom gjengivelse av en fri strøm av karakterenes tanker og følelser. Å lese en slik tekst krever konsentrasjon og tilstedeværelse. Skiftene i synsvinkler kommer mange ganger så brått at jeg ikke får med meg at perspektivet er flyttet over til en annen karakter, før jeg begynner å stusse over manglende sammenheng. Teksten er også preget av lange setninger med mange komma.

To the Lighthouse skal være det mest selvbiografiske som Woolf har skrevet, og Woolf skal selv ha sagt at den ble skrevet som et uttrykk for sorgen over å miste sin mor. Moren døde brått da Virginia var bare 13 år, og tapet etterlot seg et vemod som fulgte henne resten av livet. I store deler av sitt voksne liv slet Virginia Woolf med psykiske problemer. Problemer som sannsynligvis ikke ble mindre av det kreative arbeidet med å skrive, som hun gikk veldig opp i. Da en ny verdenskrig rammet Europa, ble det, samt frykten for å få nok et sammenbrudd, for mye å bære for henne. I 1941 tok Virginia Woolf sitt eget liv ved å putte lommene fulle av stein og vasse ut i elven Ouse. Hun ble 59 år gammel.


Kilder:
Collins Classics-utgaven
Lydbok
Forordet i Collins Classics-utgaven
Store norske leksikon
Wikipedia
NRK


mandag 13. juni 2016

Alltid Alice - Lisa Genova

ENGASJERENDE OM ALZHEIMERS SYKDOM

Jeg ble oppmerksom på Lisa Genovas bok gjennom Inas blogg, I Bokhylla, hvor den var månedens anbefaling for april.  Både boken, og filmen med Julianne Moore i hovedrollen, hadde gått meg hus forbi, men Inas anbefaling vekket min interesse. Jeg fant den svenske lydbokutgaven på Storytel, Fortfarande Alice, så det er den jeg har lyttet til.

Alice Howland er en høyt respektert professor i kognitiv psykologi ved Harvard universitetet. Hun elsker de intellektuelle utfordringene hun møter gjennom arbeidet som forsker og foreleser, og går veldig opp i jobben sin.

Idet Alices 50-årsdag nærmer seg opplever hun å bli mer og mer glemsk, men avfeier det hele med at hun sikkert bare er på vei inn i overgangsalderen. Da hun på en joggetur langs sin vanlig rute plutselig ikke aner hvordan hun skal finne veien hjem, innser Alice at dette kan være noe langt mer alvorlig enn symptomer på overgangsalder. Etter at hun også glemmer å reise på en viktig utenbys konferanse tar hun affære. En undersøkelse hos nevrolog bekrefter mistankene hennes, og like etter at hun har fylt femti, blir Alice diagnostisert med Alzheimer. Og ikke nok med det, det viser seg at hun har den sjeldne varianten av Alzheimer som er arvelig. Noe som betyr at også hennes tre barn kan være bærere av genet.

Historien fortelles fra Alices synsvinkel. Det er via hennes tanker, observasjoner og opplevelser at man også får et godt innblikk i hvordan Alzheimer påvirker de pårørende. Alices tre barn, Anna, Tom og Lydia, reagerer svært ulikt når de får vite om morens sykdom. De to eldste barna bestemmer seg for å ta en gentest for finne ut om de er bærere, den yngste, Lydia, vil ikke vite. Ektemannen John, som er forsker som Alice, sliter med å takle at den intelligente og ressurssterke kvinnen han giftet seg med blir stadig mer avhengig av ham, og ikke en gang kan takle de enkleste daglige gjøremål på egen hånd. Samtidig knyttes nye bånd innad i familien. Sykdommen bringer Alice nærmere yngstedatteren. De to har over en tid vært i konflikt fordi Lydia ikke vil studere, slik moren ønsker at hun skal gjøre. At Alice blir syk endrer forholdet mellom dem, og Lydia blir morens viktigste støttespiller.

Fortfarande Alice er en bok som berører sterkt. Det er umulig å ikke bli følelsesmessig engasjert i Alices desperate kamp for å bevare sin identitet og verdighet, ettersom sanser og kroppsfunksjoner svekkes. Intelligent som hun er, finner hun stadig nye strategier for å bevare hukommelsen, og sitt eget jeg, men alle odds er imot henne: Dette er en kamp hun ikke kan vinne, det finnes ingen kur mot denne lumske sykdommen. Alice tenker at hun skulle ønske hun heller hadde fått kreft, da hadde hun i alle fall hatt en sjanse, med Alzheimer går det ubønnhørlig én vei. Jeg gråt flere ganger underveis, det blir mange rørende, og til tider hjerteskjærende øyeblikk:

Alice såg på Lydia bit för bit, i en serie snabba närbilder av hennes ansiktsdrag. Hon kände igjen vart og ett som man känner igen huset där man växte upp, som en förälders röst, som hudvecken på de egna händerna, instinktivt, utan ansträngning eller medveten tanke. Men konstigt nog hade hon svårt att identifiera Lydia som helhet.
 "Du är så vacker", sa Alice.  "Jag är så redd att jag skal se på dig och inte känna igen dig."
 "Jag tror at även om du en dag inte vet vem jag är, så vet du ändå att jag älskar dig."
 " Tänk om jag ser dig och inte vet att du er min dotter och inte vet att du älskar mig?"
 "Då säger jag att jag älskar dig och du kommer att tro mig."  
(s. 488-499, E-bok på Storytel)

Det er ikke slik at Alltid Alice bikker over i sentimentalitet. Dette er en god bok som tar for seg et svært viktig tema. 60 - 70% av alle som rammes av demens, får Alzheimer. Historien om Alice gir leseren god innsikt i hvordan det må være å leve med sykdommen, både som pasient og pårørende.



Forlag: Bokfabriken
Utgivelsesår: 2015
Spilletid: 8T 36M

Kilder:
Lydbok og e-bok på Storytel
NHI

Noen flere om boken:
http://tidsskriftet.no/article/1935997/
Lines bibliotek
tonesbokside
Stines notater



søndag 5. juni 2016

To the Lighthouse - En smakebit på søndag


En smakebit på søndag er et ukentlig innslag på Maris bokblogg Flukten fra virkeligheten, hvor andre bloggere kan dele smakebiter fra det de leser. Det er bare en regel som gjelder: Ingen spoilers!

Det går fort mot skoleferie om dagen. I dag skal jeg blant annet jobbe med vurdere de siste termintestene for dette skoleåret. Det er mange ting som skal på plass for vi sender elevene ut i sommerferie. Men før jeg går i gang med dagens oppgaver, har jeg lyst til å dele en smakebit fra én av bøkene jeg leser for tiden. Det er fra Virginia Woolfs To the Lighthouse. 


He read one of them every six months he said. And why should that make Charles Tansley angry? He rushed in (all thought Miss Ramsay, because Prue will not be nice to him) and denounced the Waverley novels when he knew nothing about it whatsoever, Mrs Ramsay thought, observing him rather than listening to what he said. She could see how it was from his manner - he wanted to assert himself, and so it would always be with him till he got his Professorship or married his wife, and so need not be always saying 'I - I - I'. For that was what his critcism of poor Sir Walter, or perhaps it was Jane Austen, amounted to. 'I - I - I' . (side 98 - 99)

 Ha en super søndag!

Flere smakebiter finner du hos MARI.