torsdag 29. september 2016

Ada - Odd Klippenvåg

Etter at jeg "oppdaget" forfatteren Odd Klippenvåg for noen uker siden har jeg lest og blogget om den siste novellesamlingen hans "En enda større ensomhet". Klippenvåg skriver også romaner, og med litt påvirkning fra min side ble romanen hans Ada valgt til denne periodens bok i lesesirkelen jeg er med i. 

Paul er ung og uerfaren da han i 1955 ankommer et lite øysamfunn nord i landet for å jobbe som lærer ved bygdas skole. Han finner seg fort til rette, og blir en del av omgangskretsen til lærerkollegaen Harald Nilsen og kona hans, Ingjerd. Ekteparet Nilsen prøver å spleise Paul med den unge, vakre Mette, som er en venn av familien. Men det er en annen kvinne som vekker Pauls interesse på den fronten.

Ada er pedell ved grendeskolen, og vasker både i skolelokalene og Pauls leilighet. Hun er alenemor for datteren Kirsti, som er én av Pauls elever. Ada går alltid med et skaut knyttet under haken som skjuler deler av ansiktet henne. Paul oppdager at hun gjør dette i et forsøk på å gjemme et skjemmende fødselsmerke som dekker store deler av ansiktet hennes. I tillegg til fødselsmerket, er overleppen hennes vansiret på grunn av hareskår.
Jeg var sjokkert. Det meste av Adas ansikt var nemlig dekket av et stort, portvinsfarget fødselsmerke. Dessuten var overleppen hennes sterkt preget av en mislykket operasjon for hareskår. Hva hun må ha lidd! tenkte jeg allerede på vei opp trappen. Jeg forsto nå hva Ingjerd og Harald Nilsen hadde hintet om da de snakket om Ada, og oppe i leiligheten greide jeg ikke å skyve fra meg synet av dette plagede ansiktet.
Paul blir svært fascinert av Ada som er flere år eldre enn ham, og og føler en sterk dragning mot henne. Etter hvert innleder de et heftig forhold, men i en liten bygd er det ikke enkelt å holde et kjærlighetsforhold skjult.

Jeg liker så godt hvordan Odd Klippenvåg skriver. Språket i Ada er dempet, de store følelsene beskrives nøkternt og uten føleri, men allikevel oppleves det sterkt. Det er da også en sterk troverdighet i det som fortelles, såpass troverdig at jeg får det for meg at Paul og Ada er virkelige personer, og at fortellingen om dem er virkelighet. Kjærlighetshistorien blir ekstra gripende fordi den er så fjernt fra den gjengse vakker-heltinne-møter-superkjekk-helt oppskriften. Det som rører meg, er hvordan Paul evner å se forbi de fysiske skavankene som Ada selv skammer seg over, og blir betatt av den sterke, fantastiske kvinnen hun er.

Vi lever i en tid hvor vi er mer opptatt av utseende enn noensinne, noen ganger på grensen til det sykelige. Kosmetisk kirurgi og andre typer inngrep for å fikse på utseendet har blitt tilgjengelig for alle, og blir stadig mer vanlig. I en slik setting blir historien om Ada og Paul også en påminnelse om at et menneskes tiltrekningskraft ikke nødvendigvis har sammenheng med et perfekt ytre. Hva som gjør at vi føler en dragning mot en spesiell person, er mer sammensatt enn som så. Et engelsk uttrykk sier at " Beauty is in the eye of the beholder", altså at oppfattelsen av hva som er vakkert er svært subjektivt. Kanskje er dette noe vi har mistet av syne i dagens jag etter perfeksjon?

Odd Klippenvåg vant Riksmålsprisen for Ada i 2014.

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2014
Sideantall: 153

Rose-Marie har også lest Ada.

Kilder:
Pocketutgaven av boken kjøpt gjennom Bokklubben.

fredag 16. september 2016

The Lake House av Kate Morton - En typisk løkkeskriftroman?

What you see is what you get heter det seg på engelsk. Og dette skal det visstnok også stemme når det kommer til de såkalte "løkkeskriftromanene". Her er det coveret som er med på å skape forventninger om hva slags innhold som befinner seg mellom to permer.


Den engelske utgaven har i alle fall snev av
løkkeskrift og antydning til grønne vekster.
"Fløyelsinvasjonen" kalte Dagbladets Inger Merete Hobbelstad fenomenet i en artikkel publisert for et drøyt år tilbake. For løkkeskriftromanene er bøker som i all hovedsak retter seg mot en kvinnelig leseskare, og blir av mange ansett for å være til dels middelmådig litteratur. Omslagene på disse bøkene har mye til felles. Da gjerne tittel og/eller forfatternavn i snirklete løkkeskrift (selvfølgelig), gåtefulle kvinneskikkelser med ryggen vendt mot leseren, eføyprydede smijernsporter med ærverdige hager eller gods i bakgrunnen osv.

Innholdsmessig skal det også være mye likt. Handlingen i romanene er ofte lagt til forskjellige tidsplan - nåtid og fortid. Her avdekkes mørke hemmeligheter fra fortiden, noen ganger nært relatert til hovedpersonen, og fører til erkjennelse og utvikling for karakteren i nåtid.

Bøkene til australske Kate Morton blir ofte nevnt i denne sammenhengen. Da jeg leste hennes første, Tilbake til Riverton for åtte år siden, var løkkeskriftroman enda ikke et begrep, ikke i mitt vokabular i alle fall. Jeg hadde heller ingen tanker om hva slags kategori boken hørte innunder, jeg valgte den av den enkle grunn at omtalen på vaskeseddelen fenget meg. Og jeg likte boken, selv om jeg fant deler av historien i drøyeste laget. Siden har Kate Morton kommet med flere bøker i samme sjanger. Noen av dem har jeg lest, og de har absolutt vært vel anvendt lesetid, og, må jeg si, enda bedre enn debutboken. I kjølvannet av Mortons suksess dukket det raskt lignende litteratur opp på markedet, og lovet samme leseopplevelse som Tilbake til Riverton.  Jeg prøvde meg på et par av disse, men de var anemiske kopier av Mortons og jeg lest de aldri ferdig.

Så til Kate Mortons siste, The Lake House. På den engelske utgaven som jeg har lest er det antydning til løkkeskrift i tittelen, ellers på omslaget aner man et herskapshus og det er grønne planter. På den norske utgaven fra Vigmostad og Bjørke derimot, er løkkeskrift, herskapshus og eføyer totalt fraværende. Riktignok finner man en kvinne med ryggen til, men halve ansiktet er vendt mot leseren.

Handlingen i det The Lake House er oppskriftsmessig todelt. Et mysterie fra fortiden blir løst i nåtid:
På familien Edevanes herskapelige eiendom, Loeannath, feires midtsommer med en storslagen fest, slik det i mange år har vært tradisjon for. Morgenen etter en slik vellykket feiring, en junidag i 1933, våkner både herskap og tjenere opp til en tragedie som for alltid skal prege familien. En gang i løpet av kvelden og natten har ekteparet Edevanes yngste barn, lille Theo, blitt fjernet fra sengen sin. Barnet blir aldri funnet, og familien Edevane forlater Loeannath for aldri å komme tilbake.

Sytti år senere kommer politikvinnen Sadie Sparrow over det forlatte huset da hun lufter bestefarens hunder. Etterforskeren i henne vekkes når hun får vite årsaken til at huset har stått tomt alle disse årene. Selv har Sadie havnet i trøbbel på grunn av en sak hun har jobbet med. Hun er på besøk hos bestefaren i Cornwall på grunn av en pålagt "ferie",  i påvente av at ting vil roe seg ned. For å fylle den uønskede fritiden, setter hun med hjelp fra landsbyens bibliotekar i gang undersøkelser rundt forsvinningssaken fra 1933. Undersøkelsene fører henne etter hvert i kontakt med èn av to gjenlevende søsken av Theo, den berømte krimforfatteren Alice Edevane. Til å begynne med er Alice lite samarbeidsvillig, det er ting hun helst vil la forbli i fortiden, noe hun enda skammer seg over. Men da nye opplysninger kommer for en dag, vender de to kvinnene sammen tilbake til Loeannath, i søken etter svaret på hva som faktisk skjedde med Alices lillebror Theo, den sommernatten i 1933.

Så er The Lake House en typisk løkkeskriftroman? Vel, den har i alle fall mange av de riktige ingrediensene, både eksternt og internt. Men samtidig føler jeg at Kate Morton er noe helt særegent innenfor denne typen sjanger, ut i fra det jeg har å sammenligne med. Hun er en fantastisk historieforteller, språket er svært godt, og miljøskildringene hennes er fantastiske. Personskildringene er også gode, selv om enkelte av karakterene kan bli vel joviale og lytefri.

Mortons historier er mest av alt mysterier, og bærer i seg historiene hun selv elsket å lese som barn. På hjemmesiden hennes forteller hun at Enid Blyton er den forfatteren som har påvirket henne mest i hennes eget forfatterskap, og da spesielt boken The Enchanted Wood. At hun også er influert av masteren hun har i engelsk litteratur, med fokus på tragedier i den viktorianske litteraturen, er også åpenbar. Bøkene hennes gir assosiasjoner til blant annet Wilkie Collins The Woman in White fra 1859, som er regnet som blant de første spenningsromanene. I The Lake House finnes også kjente trekk fra historien om Alice i Eventyrland. Som voksne er det enda mange av oss som søker etter den samme magien vi fant i eventyrene og mysteriene vi elsket å lese som barn. Og det er noe av dette jeg finner i bøkene til Kate Morton.

Forlag: Mantle (Pan Macmillan)
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 595
Norsk tittel: Huset ved innsjøen

Tine og Artemisia har også skrevet om boken. Det har også Bokelskerinnen.

Kilder:
Boken - bestilt fra Bokklubben
Kate Morton

Dagbladet


søndag 11. september 2016

En enda større ensomhet - Odd Klippenvåg

NORSK FORFATTER SOM FORTJENER MYE STØRRE OPPMERKSOMHET!

Det er helt merkelig hvordan en forfatter med såpass lang fartstid som Odd Klippenvåg har gått så totalt under min leseradar! Helt tilfeldig kom jeg til å lese om ham i en rosende omtale ført i pennen av Odd Karsten Krogh som blogger for Cappelen Damm. Når jeg leste meg opp på forfatteren, viser han seg å være en av disse som har en svært trofast leserskare, men som får lite spalteplass på kultursidene i riksmediene.


Og nå lurer jeg på hvorfor det er sånn? For etter å ha lest Odd Klippenvågs siste novellesamling "En enda større ensomhet" må jeg si jeg føler meg rett og slett litt frelst. Jeg prøver ikke å ta av i innleggene jeg skriver her, hverken den ene eller den andre veien, men denne gangen kjenner jeg at det kan bli vanskelig å la være. For dette er virkelig bra. Dette er litteratur som berører, som smyger seg innunder huden, som blir hos deg lenge etter at du er ferdig med å lese.

Novellene i  "En enda større ensomhet" er varierende i innhold og lengde. Noen fester seg også sterkere på minnet enn andre. Den første novellen Hestene er én av de lengste, og handler om Gry. Hun må reise til brorens gård for å ta vare på dyrene hans for en periode. Viggo har hatt en arbeidsulykke og ligger på sykehuset. Imens hun gjør seg kjent i brorens hus, innser Gry at hun vet svært lite om ham.

I Røde roser og champagne tar feiringen av en bryllupsdag en svært overraskende vending. I utgangspunktet virker paret som et hvilket som helst gjennomsnittlig ektepar. Først når novellen nærmer seg slutten, begynner leseren å ane ugler i mosen. Det viser seg at den ene skjuler noe for den andre... Slutten på denne så jeg ikke komme.

Jeg har tenkt mye på Lorents, hovedpersonen i novellen som deler navn med tittelen, En enda større ensomhet, i ettertid. Lorents er gammel og har sviktende helse, han bor alene i leiligheten han tidligere delte med sin kone Else. Else døde fra ham for åtte år siden, sønnen Tore bor i Sverige og kommer sjelden på besøk, så Lorents er mye alene. Bortsett fra de ukentlige besøkene fra kvinnene i den kommunale hjemmetjenesten, er det bare søsteren Marie han har kontakt med. Lorents er ensom. Savnet etter Else er sterkt, savnet etter venner og andre nære som er borte likeså. Stadige nye ansikter som dukker opp fra hjemmetjenesten gir ingen rom for å skape nye relasjoner. Han føler seg fremmedgjort, i blokka hvor han bor er ingen av de kjente naboene igjen, det vises ikke lenger jenteturn på TV, på nyhetene er det bare krig og elendighet. Hva er det da som stopper en fra å gi opp?

Nest siste novelle Fargen rosa er finurlig lagt opp slik at man følger nesten hele livsløpet til en kvinne. Gjennom hva kvinnen liker og ikke liker får man et godt innblikk i hvem hun er. Og det er først nå når jeg nå skriver om den, at det går opp for meg at kvinnen forblir navnløs gjennom hele novellen.

Skogen, tett og mørk er den siste i samlingen, og vekker en uro i meg som leser. Mellom linjene leser man at hovedperson må ha begått en forbrytelse, og etter all sannsynlighet har sittet i fengsel. Etter hvert begynner jeg å ane hva forbrytelsen hans har gått ut på, en urovekkende anelse.

Relasjoner mennesker imellom står i fokus i disse novellene, hva vi deler med hverandre og hva vi velger å holde for oss selv. Du kommer nært inn på personene du møter, de er beskrevet med en slik ærlighet, og det er lett å kjenne seg igjen i mange av dem.
I boka "On Writing - A Memoir of the Craft" skriver Stephen King følgende: When the reader hears strong echoes of his or her own life and beliefs, he or she is apt to become more invested in the story (s. 160). Det føler jeg er en dekkende beskrivelse av den leseopplevelsen jeg har hatt med Odd Klippenvågs noveller. Nå gleder jeg meg til å gå i gang med "Ada" - Romanen som Klippenvåg fikk Riksmålsforbundets litteraturpris for i 2014. Til dere andre sier jeg bare: LES, LES!

Du kan lese mer om Odd Klippenvåg HER og HER.


Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 136

Rose-Marie har lest og blogget om to av Odd Klippenvågs romaner: Et personlig anliggende og Ada.

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar. (Jeg tok selv kontakt med forlaget og ba om ett).

Kilder:
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Odd Karsten Krogh


lørdag 10. september 2016

Fersking på bokbloggertreff!

Forrige lørdag (3/9) var det én stykk spent bokblogger som satte seg på bussen med destinasjon Oslo, på vei til sitt første bokbloggertreff. Jeg er forholdsvis fersk i gamet, bloggen min feirer sin første fødselsdag i oktober. Så spent var jeg, men jeg gledet meg også til å treffe menneskene bak blogger jeg selv har fulgt over flere år. 

Altså, hva kunne gå galt? Vi deler tross alt en felles interesse; vi er alle sånn litt over middels opptatt av litteratur. Dessuten var jeg ikke helt alene. Jeg var så heldig å reise sammen med noen med lang fartstid i bloggsfæren, nemlig Mari fra bloggen Flukten fra virkeligheten.

Det første vi gjorde etter å ha fått satt fra oss bagasjen var, kanskje ikke veldig overraskende, å ta en tur innom Tronsmo bokhandel. Og jeg klarte selvfølgelig ikke å gå tomhendt ut derfra ... Jeg endte opp med denne boka:


Den inneholder mange morsomme oppgaver som skal trigge kreativiteten din. Som denne:


Forøvrig en ypperlig oppgave for meg som har en sterk tendens til å surfe rundt på nettet, i stedet for å gjøre det jeg skal.(Det er bare så utrolig mye spennende å lese om der ute på verdensveven). Jeg tenker mange ganger at jeg burde gjøre som den amerikanske forfatteren Jonathan Franzen. Når han skal skrive har han visstnok et eget rom hvor det bare er en pult, en stol og en pc - uten tilgang til nettverk. Hadde vært midt i blinken for meg. Jeg er aldri så produktiv som når jeg er på hytta, uten tilgang til internett.

Etterpå spiste Mari og jeg lunsj i parken ved universitetet, før vi ruslet sammen med SILJE opp til Litteraturhuset, hvor utdelingen av årets Bokbloggerpris skulle finne sted. Vi var tidlig ute, men det tok ikke lang tid før lokalet begynte å fylles opp av både forfattere og bloggere. Og jammen meg var det flere kjente fjes - morsomt å se liveutgaven av mennesker man har kommunisert en del med på nett!

Etter en knakende god innledning av Line, var det tid for bokbad i stødig regi av Silje og Elisabeth:

                         
Lisa Aisato blir bokbadet av Silje

Lisa Aisato var nominert i kategorien Åpen klasse, sammen med Agnes M. Bjorvand for boka Astrid Lindgren, en biografi for barn. Aisato har etter hvert blitt godt kjent for sine fantastiske og særegne illustrasjoner både i egne bøker, men også i andres, samt i Dagbladet Magasinet. Morsomt å høre henne fortelle om hvordan hun prøvde å gjøre nye ting, noe hun følte var veldig annerledes, men så ble det uansett sånn at folk alltid gjenkjente streken hennes.

Maja Lunde blir bokbadet av Elisabeth


Maja Lunde var nominert i kategorien Årets roman for boken Bienes historie. Boken hennes har gjort stor suksess, og blitt solgt til mange land. Hun fortalte om hvor mye arbeid som lå bak denne boken, som har tre historier lagt til helt forskjellig tidsaldre.

Så rett over til vinnerne - to herrer denne gangen: 

 

Morten Strøksnes vant kategorien Åpen klasse med Havboka. Han sa at siden flesteparten av bokbloggere er kvinner, så håpet han at denne prisen kunne være med på å fjerne stempelet på boken hans som en macho mannebok.

  

Bjørn Vatne vant prisen for Årets roman med boken Slik skal vi velge våre ofre. Han kunne fortelle at han ikke hadde lest én eneste bokblogg før han ble nominert til Bokbloggerprisen, og at han hadde blitt overrasket over mangfoldet. I og med at det er, igjen, stort sett kvinner som blogger om bøker, så han for seg at det ville være mest "løkkeskriftromaner" som ble lest.

Uttalelsene fra begge vinnere fikk meg til å tenke på hvordan kjønnsstereotypene lever i beste velgående i vårt moderne samfunn. Selv om mye selvfølgelig har endret seg. Da jeg for noen år siden så en episode av NRK-serien Tilbake til 80-tallet, var det en sekvens hvor folk på gata ble intervjuet i forbindelse med at Gro Harlem Brundtland var blitt statsminister. En eldre mann med hatt ble spurt om hva han syntes om at Norge nå hadde fått sin første kvinnelige statsminister, hvorpå mannen svarer med en overbærende humring: Nå ja, det er vel ikke akkurat noen jobb for en kvinne... I dag er det vel ingen som stusser over at en kvinne blir statsminister, eller at en far like gjerne får omsorgen for barna sine som en mor. Men på andre områder har vi nok enda en vei igjen å gå.

Etter utdelingen var det quiz. Den var såpass vanskelig at jeg måtte innse at: Ja, jeg vet en del om litteratur og forfattere, men jammen er det mye jeg ikke vet! Vinnerne fikk forsyne seg først fra bokbordet, hvor alle hadde tatt med noen bøker hver. På uteserveringen ved Litteraturhuset koste folk seg i det fantastiske været. Vi gjorde som dem, slo oss ned og nøt siste rest av sommer med et glass vin for hånden. Herlig! Middagen på Lorry etterpå ble en svært hyggelig avrunding av dagen. For en hyggelige gjeng bokelskende mennesker dere er! Gleder meg til å treffe dere igjen neste år!

Jeg måtte selvfølgelig ta meg med et par bøker fra bokbordet :)

Anita har også skrevet om treffet. Det har også MoshonistaTulleruska og Mari.

Alle bildene i dette innlegget er mine egne, unntatt bokomslagene som er hentet fra de respektive forlagene. 


fredag 2. september 2016

I tystnaden begravd og Vänd dig inte om av Tove Alsterdal

ENGASJERENDE KRIM FRA SVERIGE

Svenske Tove Alsterdal var én av forfatterne som gjestet Krimfestivalen i Oslo da jeg var der i mars. Den gang var hun et totalt ubeskrevet blad for min del. Alsterdal har jobbet både som journalist og dramatiker, og debuterte med sin første roman i 2009 med boken Kvinnorna på stranden, og har siden den gang blitt svært anerkjent. 

Og det er vel fortjent. For romanene til Tove Alsterdal er noe av det beste jeg har lest i sjangeren krim/spenning  de siste årene. Ved påsketider hørte jeg på lydboken til Låt mig ta din hand på Storytel, og de siste ukene har jeg lyttet til I tystnaden begravd, og den helt ferske Vänd dig inte om. Bøkene behøver ikke leses kronologisk, da de er enkeltstående historier. Her kommer litt om de to sistnevnte.

I tystnaden begravd innledes med at en av Sveriges tidligere skihelter, Lars-Erkki Svanberg blir drept hjemme på gården sin som ligger i Tornedalen, i grenseområdet mellom Sverige og Finland.

Etter hvert flyttes perspektivet over til Katrine Hedstrand som har tatt turen fra London hvor hun bor, til hjemlandet Sverige, for å ordne opp i morens saker. Moren er rammet av alzheimer, og har fått plass på et gamlehjem. I morens leilighet begynner hun å gå igjennom en del uåpnet post. Noen av brevene viser seg å være fra en eiendomsmegler. På vegne av en anonym kjøper byr megleren en anseelig sum penger for et hus som Katrines mor eier i Tornedalen. Et hus hverken Katrine eller broren noen gang har hørt om.
Katrine innser hvor lite hun egentlig vet om morens fortid, og ønsket om å vite mer fører henne til Tornedalen og huset som har stått tomt og forlatt i mange år. Her avdekker hun stadig flere familiehemmeligheter, hemmeligheter med forgreininger inn i Stalintidens Sovjet. Etter hvert kommer Katrine også Lars-Erkki Svanbergs morder litt for nær ...

Forlag: Word Audio Publishing
Utgivelsesår: 2012
Lyttetid: 13 timer 9 minutter
Norsk tittel: En stille grav


Beckomberga var i sin tid Sveriges største mentalsykehus. Nå er de gamle bygningene blitt omgjort til boliger. En av de nyinnflyttede, Svante Leander, blir knivstukket og drept på vei hjem fra nærbutikken. Mistanken faller raskt på hans ekskone Eva som er tilstede den kvelden han blir drept. Uhyggen brer seg ytterligere blant beboerne i området da nye grufulle oppdagelser blir gjort i skogen ved Beckomberga.

Svantes tidligere kone, Eva, blir selv angrepet da eksmannen blir drept, men politiet tror ikke på historien hennes. Hun har nemlig ikke vært helt sannferdig om hvorfor hun befant seg på samme sted som Svante den kvelden. Det finnes et vitne til det som skjedde, en person som kan renvaske Eva fra mistanke. En romkvinne, en tigger, som satt utenfor butikken, og som Eva snakket med forut for overfallet. Problemet er bare at kvinnen viser seg umulig å oppspore. Sammen med sønnen legger Eva ut på en desperat reise til de mørkere hjørnene i Europas ytterkant, for å finne det eneste mennesket som kan bevise hennes uskyld.

Forlag: Lind og Co
Utgivelsesår: 2016
Lyttetid: 12 timer og 15 minutter

Det jeg liker spesielt godt med Alsterdals bøker, i tillegg til de levende persontegningene og godt språk, er at de favner så mye videre enn bare mordgåter og oppklaringen av dem. Historiene dreier i hovedsak rundt vanlige mennesker som på et eller annet vis blir rammet eller preget av kriminelle handlinger, samtidig trekkes samfunnsaktuelle og historiske temaer inn som en viktig del av plotene Alsterdal vever. I I tystnaden begravd får man innsikt i skjebnene til svenske kommunister som dro til Sovjet i håp om å finne drømmesamfunnet. I Vänd dig inte om er det blant annet romfolkets situasjon det rettes søkelys mot.

Tove Alsterdals bøker blir gitt ut på norsk av Kagge forlag.

KILDER:
Lydbok på Storytel

http://www.tovealsterdal.se/

Mer om bøkene:
VG